2. søndag etter Kristi åpenbarings dag, 21. januar 1996

Tekstgjennomgåelser ved Ragnar Andersen

 

Livets vann

 

Lektietekst I: Jer. 17,12-14

 

12 En herlighetens trone, høyt opphøyet fra begynnelsen av, er vår helligdoms sted. 13 Herre, du Israels håp! Alle de som forlater deg, skal bli til skamme. De som viker fra deg, skal skrives i støvet. For de har forlatt kilden med det levende vann, Herren.

14 Leg meg, Herre, så blir jeg legt! Frels meg, så blir jeg frelst! For du er min lovsang.

 

Jeremia kunne refse en død, utvortes og selvsikker kultus, sml. kap. 7, men han er ikke motstander av den ytre ordningen av kulten som hørte pakten til. Han synger om Sion, der templet er bygd. Men hjerteforholdet til Herren er avgjørende. For frafallets skyld må han forkynne dom over dem som "har forlatt kilden med det levende vann, Herren" (sml. 2,13). Men han merker de mørke sidene hos seg selv. Lovprisning av frelsens Gud og domsord over de frafalne avføder bønnen for profeten selv. Bare Gud kan gi åndelig legedom og frelse.

Teksten danner bakgrunn for prekenteksten om Jesu samtale med den samaritanske kvinne om den rette tilbedelsen og med hans ord til henne om det levende vann. Jeremia er her et eksempel på botferdighet. Merk også at det er mulig at v. 13 kanskje kan være nøkkel til forståelse av Jh 8,6ff, der vi hører at Jesus skriver på jorden.

 

Lektietekst II: Jh åp 22,16b-17

 

16 b Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.

17 Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, si: Kom!

Og den som tørster, han komme! Og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!

 

V. 16b

 

Her er tre kristologiske selvbetegnelser: Davids rotskudd, Davids ætt og den klare morgenstjerne.

Uttrykket Davids rotskudd, jfr. 5,5, leder oss tilbake til Jes. 11, der Messias ses som et skudd fra Isais røtter. Isai var far til kong David. Etterat Davids-ætten er blitt som et felt tre der bare stubben står igjen, kommer Messias. Han skal være som et banner for folkeslag (Jes. 11,10).

Ordet "ætt" (gresk: genos) er også en Messias-betegnelse. Som hebr. zæra, jfr. 1Mos. 3,15; 22,18, og gresk sperma, jfr. Gal. 3,16, kan genos bety både etterslekt og en enkelt ætling.

Som den klare morgenstjernen, sml. 4Mos. 24,17, garanterer vel Jesus her overfor den stridende kirke at verdens natt skal brytes av den evige dag der Guds herlighet uhindret preger hele tilværelsen for Guds folk. Jfr. Rom. 13,11ff. Når Jesus i sendebrevet til Tyatira lover å gi morgenstjernen til den som seirer, kan det forstås som et løfte om å gi seg selv (Jh åp 2,26ff).

 

V. 17

 

Bønnens Ånd (jfr. Sak. 12,10) bærer troens liv og ytringer hos de kristne. Han går i forbønn (sml. Rom. 8,26f). Men menigheten, bruden (jfr. 19,7ff; 21,2.9ff) ber også. Bønnens tema er her Jesu komme.

NT er fylt av en intens lengsel etter - og en visshet om - at Jesus kommer igjen. Denne nærforventningen lever også i bønnens form. Se hvordan løftet besvares av bønn i v. 20. Og det er grunn til å rekne med at bønnen om Jesu komme hadde sin plass ved nattverdfeiringen alt i urmenigheten, sml. 1Kor. 16,22, og da både som en nattverdbønnbønn og som en futurisk-eskatologisk bønn samtidig.

Teksten vil tenne opp lengsel og bønn og oppfordrer derfor tilhørerne til å være med i henvendelsen til Kristus.

Den som tørster, kalles til å motta livet uforskyldt, sml. 21,6. Livets vann i det nye Jerusalem, 22,1, er til stede her og nå i denne verden, sml. prekenteksten. Vannet gis som gave av nåde, jfr. Jes. 55,1ff. Det å komme og ta det å ta livets vann, er to sider av samme sak. Parallelt står også det å tørste og det å ville. Legg merke til viljens plass i Jh 5,6 og 40; 6,67; 7,17. Det er ikke så mye tankevansker som står i vegen for folk, som dette at viljen er bundet. En vil ikke vende om, for en vil ikke ha Jesus som Herre i livet. Og vil en ikke det, kan en heller ikke ha han som frelser. Men Faderen drar til Sønnen - ved Ånden. Og fordi Ånden bruker ordet, er dette mektig endog til å omskape menneskehjerter, som Luther sier.

Teksten innbyr oss til å be all verdens dommer komme til oss som forløser. Troen er dristig som våger å vente at dommeren kommer som frelser, men ikke dristigere enn at den har Guds ord å holde seg til. Denne tilliten kan vi ikke ta oss til, den skapes av nådens og bønnens Ånd.

Bønnen om Jesu gjenkomst skal hjelpe oss å se oppover og framover og ikke bli sittende fast i denne verden. Bønnen fødes nok lettere i trengselstider, men er kanskje enda viktigere i behagelig og rolig velstand.

 

Prekentekst: Jh 4,5-26

 

5 Han kom da til til en by i Samaria, som heter Sykar, i nærheten av det stykke land som Jakob gav sin sønn Josef. 6 Og der var Jakobs brønn.

Jesus, som var trett av vandringen, satt nå der ved brønnen;. Det var omkring den sjette time. 7 En kvinne fra Samaria kommer for å dra opp vann. Jesus sier til henne: Gi meg å drikke! 8 Hans disipler var gått inn i byen for å kjøpe mat.

9 Den samaritanske kvinne sier da til ham: Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne om å få drikke? Jøder bruker nemlig ikke samme kar som samaritaner. 10 Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke! så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann. 11 Kvinnen sier til ham: Herre, du har jo ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor har du da det levende vann fra? 12 Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som gav oss brønnen og selv drakk av den, og likeså hans sønner og hans fe?

13 Jesus svarte og sa til henne: Enhver som drikker av dette vann, skal tørste igjen. 14 Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv. 15 Kvinnen sier til ham: Herre, gi meg dette vann, så jeg kan slippe å tørste og å gå hit for å dra opp vann!

16 Han sier til henne: Gå avsted, kall på din mann, og kom så hit! 17 Kvinnen svarte: Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen mann. 18 For du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der talte du sant.

19 Kvinnen sier til ham: Herre, jeg ser at du er en profet! 20 Våre fedre tilbad på dette fjellet, og dere sier at i Jerusalem er stedet hvor en skal tilbe. 21 Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. 22 Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. 23 Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen søker 24 Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.

25 Kvinnen sier til ham: Jeg vet at Messias kommer, det er utlagt Kristus. Når han kommer, skal han forkynne oss alt. 26 Jesus sier til henne: Jeg er det, jeg som taler med deg!

 

Jesus i samtale

 

Teksten viser Jesus i samtale som hjertekjenner, lærer og sjelesørger som til slutt åpenbarer at han er Messias. Verken skillet mellom de to folk eller skillet mellom menn og kvinner kunne hindre han i å ta kontakt for å nå inn med sin sjeleomsorg. Mesteren skjærer gjennom all tåkeprat, stenger alle utflukter og skjærer hull på verkebyllen, slik at han kan få komme til med sin legedom og stille hjertets lengsel etter liv og fred. Han løfter samtalen opp til å bli en samtale om det ene nødvendige. Han vil at kvinnen skal lære å kjenne Guds gave og å kjenne han som guddommelig giver, og at hun skal be han om det levende vannet. Kvinnens interesse er vakt, men hun virker skeptisk. Jesus gjør det klart at han er kommet for å gi en gave som er overnaturlig, og som har evig verdi. Og kvinnen forstår i hvert fall at Jesus taler om en gave som er verd å ønske. Men hvor jordbundet mennesker er! Det er de fysiske behov, de materielle ting, de økonomiske, sosiale og politiske spørsmål de fleste kretser om. Når den samaritanske kvinnen omsider ber om levende vann, setter Jesus fingeren på det ømme punktet og ber henne hente sin mann. Hun kan ikke få Guds velsignelse uten omvendelse. Hun forsøker å komme unna, men hun er gjennomskuet.Sml. 3,19ff. Kvinnen har fem ekteskap bak seg som var oppløst enten ved død eller ved skilsmisse, og nå har hun samboer. Hun forsøker seg på en kjent utflukt. Hun begynner å snakke om noe annet, nemlig et teologisk spørsmål som jøder og samaritaner er uenige om. Jesus lar seg ikke avspore. Han vender kvinnens tanke tilbake til spørsmålet om liv og sannhet i gudsforholdet.

Samaritanene reknet seg som Jakobs ætt, israelitter gjennom Josef og hans sønn Efraim. Men de var et blandingsfolk. Delvis stammet de fra fremmede folk som assyrerkongen bosatte i landet, 2Kong. 17. Etter det babylonske eksil la de hindringer i vegen for gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem, og i det 2. årh. før vår tidsrekning støttet de syrerkongene i krigene mot jødene. Den jødiske ypperstepresten brente templet på Garisim 128 f. Kr. f., men samaritanerne fortsatte å dyrke Herren der.

Jesus hadde ikke sjølv redskap til å øse opp vann med. Det var da ganske naturlig å be en annen om å gi han å drikke. Men han brøt her med konvensjoner for jøders holdning til samaritaner og for jødiske menns og særlig rabbiers holdning til kvinner. At en vanlig rabbi ville innlede en samtale med en kvinne han møtte ute, og at han ville be en samaritan om hjelp, var nok begge deler like utenkelig (sml. v. 9 og 27). "ou gar synchrontai" i v. 9 vil antakelig si at jøder ikke brukte spise- og drikkekar sammen med samaritanene da de mente det var vanskelig å vite om de gjennom det ble kultisk urene.

 

Levende vann

 

Vann som bilde på åndelige gaver ligger meget nær i det varme Midt-Østen. Den tørste stunder etter vann. Bonden venter på regnet. Jesus taler om en gave som er livsnødvendig for oss mennesker. Uten den åndelige velsignelse er en fortapt.

Kanskje samaritanene i likhet med jødene kan ha beskrevet loven med uttrykka "Guds gave" og "levende vann". Men det levende vann Jesus taler om, er livgivende. Jeg forstår det slik:

Herren er kilden med det levende vann (Jer. 2,13; 17,13). Jesus opptrer overfor kvinnen som Israels Gud. Alt før hans herliggjørelse renner det levende vann fra han (sml. Jh 6,35), men senere skal det også renne levende vann fra hans troende (sml. Jh 7,38f). Helligånden, som er Gud, vil bo i den enkelte troende og der være en kilde med levende vann, se v. 14.

Det levende vann er fra gammelt blitt tolket både om Jesu ord og om Den Hellige Ånd. Den sistnevnte tolkningen ligger nærmest ut fra 7,37ff. Men kanskje kan disse to tolkningene kombineres. "De ord som jeg har talt til dere, er ånd og er liv", sa Jesus (Jh 6,63). Ordet, Ånden og det evige liv er uløselig forbundet, og det levende vann kan være et felles bilde.

 

Fem menn

 

Rabbinerne var imot mer enn tre ekteskap, og samaritanene hadde muligens den samme regelen. Jesus kom med noe nytt. Han grep tilbake til det som var fra begynnelsen. Bare hvis ekteskapet er krenket ved hor, kan det oppløses. Paulus sier dertil at en ikke kan tviholde på en ikke-kristen ektefelle som vil forlate sin mann eller kone. Men både Jesus og Paulus synes å lære at en fraskilt, også en uskyldig part, ikke kan gifte seg igjen så lenge den annen part lever, men må være alene eller bli forlikt med sin ektefelle. (Sml. Mt 5,32; 19,9; Mk 10,11f; Lk 16,18; 1Kor. 7,10ff) Det kan føles som et offer å leve videre aleine, men det kan være med og holde respekten for ekteskapet som en livslangt forpliktende ordning oppe. Om den samaritanske kvinnen ikke kjente Jesu lære om ekteskapet, så var hun klar over at samboskapet var hor. Budet "Du skal ikke drive hor" betyr på grunnspråket i bunn og grunn: Du skal ikke ha samleie med noen du ikke er rettmessig gift med.

 

Sann tilbedelse

 

Samaria var et av gnostisismens kjerneområder. V. 22 kan ha brodd mot denne filosofiske synkretismen. Men Jesus løser også gudsforholdet fra templet på Sion. Den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er slike tilbedere Faderen søker (gresk: zetei). Der og da søkte han i Samaria spesielt, men kanskje v. 23f like mye som 20,31 uttrykker siktet med Johannes-evangeliet. Vi innvier nok kirkehus, men prinsipielt kjenner kristendommen ikke egentlig hellige steder. Gud er ånd, og der evangeliet er i ord og sakrament, der møter vi han. Kirken er Guds folk, Kristi legeme, Den Hellige Ånds tempel.

 

Messias

 

Jesus førte samtalen med den samaritanske kvinnen fram til åpenbaringen av at han er Messias. Også samaritanene, som reknet Mosebøkene som sin bibel, hadde en Messias-forventning. Den var nok særlig knyttet til 5Mos. 18, der Moses forutsier at det en gang skal stå fram en profet i likhet med han, som alle må høre på. Og i den samaritanske trosbekjennelsen heter det at Taheb (dvs. han som gjenoppretter - eller han som vender tilbake), skal komme. Han ble oppfattet som lovlærer. Når Jesus synes i bunn og grunn å akseptere denne samaritanske Messias-forventning som legitim, svarer det til hans offentlige framtreden på et "tredje" berg, saligprisningenes berg, der han i læremyndighet overgår Moses med sitt "jeg sier dere" (Mt 5-7). Men Jesus er mer enn profet og lærer.

Den frelse som kommer fra jødene i og med Messias, den er også for samaritanene, ja, den er for alle folk. Kvinnen skynder seg inn i byen og forteller folk om sitt møte med Jesus. Var han Messias? Mange trodde det. To dager stanset han i byen. Mange kom til troen og sa til kvinnen: "Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa; for vi har selv hørt, og vi vet at han i sannhet er verdens frelser." Se v. 28f og 40ff.