Ragnar Andersens internettsider

 

2. søndag i advent, 10. desember 1995

Tekstgjennomgåelser ved Ragnar Andersen

 

Vær også dere rede!

 

Ordet advent betyr komme, og adventssøndagene minner oss om Jesu komme i tredobbelt mening, i fortid nåtid og framtid. Han kom, han kommer i dag i ord og sakrament, og han skal komme igjen i herlighet. 2. søndag i advent er den av adventsøndagene som særlig er konsentrert om budskapet om Jesu gjenkomst - eller parusi som teologene sier, etter et gresk ord som også kan oversettes med tilsynekomst. Kristus er jo nemlig ikke langt borte fra sin menighet. Men i parusien kommer han til syne i herlighet.

 

Episteltekst: Hebr. 10,35-39

 

35 Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn! 36 For dere trenger til tålmodighet, for at dere kan oppnå det som er lovt, etter at dere har gjort Guds vilje. 37 For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. 38 Men den rettferdige, ved tro skal han leve. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham. 39 Men vi er ikke blant dem som unndrar seg til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.

 

Hebreerbrevet ser ut til å være skrevet til jøder som var blitt kristne. De hadde fått merke at det kostet å følge Jesus. Det er en etablert menighet der mange kanskje er både andre og tredje generasjons kristne. Men gløden er nok ikke den samme som i vekkelsestida. Tvert imot ser det ut som en viss resignasjon har sneket seg inn. Det ser ut som menigheten lever i jødiske omgivelser, der nærmiljø og trolig også slektsband representerer fristelser til frafall. Noen er nok begynt å vakle, og forfatteren holder en mektig Kristus-preken for menigheten gjennom brevet sitt. Og undervisningen om Kristus munner stadig ut i formaninger til leserne.

Tekstavsnittet etterfølges av "troskapitlet" med trosbeskrivelsen i v. 1 og omtalen av trosvitnene i Det gamle testamentets tid. Og i 10,32-34 minner forfatteren om at leserne selv tidligere har avlagt sitt frimodige trosvitnesbyrd under stor motstand. Kjødelig sett er det naturlig at de etter hvert mister motet og gir opp. Åndelig sett er det derimot naturlig at troen vokser og viser seg moden i tålmod. De to store alternativene som forfatteren stiller leserne overfor, er å unndra seg til fortapelse og å tro til frelse. Som de troende i Habakuks dager måtte vente på forløsning fra trengselen under babylonerne, må leserne av Hebreerbrevet vente på forløsning fra trengselen fra de vantro omgivelsene. Forfatteren henspiller altså både på v. 3 og v. 4 i Hab. 2. Og om tida fram til Jesu komme kan synes lang i menneskers øyne, er den ikke det for Gud. Sml. til dette 2Pet. 3, som drøfter denne spenningen. Vi lever i historiens siste tid, den tid som inntrådte ved at Jesus bragte Guds rike nær i denne verden.

 

Evangelietekst: Lk 12,35-40

 

35 La deres hofter være ombundet og deres lys brennende! 36 Og vær dere som folk som venter på sin herre når han vil fare hjem fra bryllupet, forat de kan åpne for ham straks han kommer og banker på. 37 Salige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig sier jeg dere: Han skal binde opp om seg og la dem sette seg til bords og selv komme og tjene dem. 38 Og om han kommer i den annen eller i den tredje vakt og finner det slik - salige er de! 39 Men dette skal dere vite: Dersom husbonden visste i hvilken time tyven kom, da ville han ikke la ham bryte inn i sitt hus. 40 Vær da også dere rede! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.

 

Når en hvilte, hang kjortelen ned, når en skulle ut på vandring, arbeide eller kjempe, bandt en den opp med et belte (sml. 2Mos. 12,11; Jer. 1,17; Ordspr.31,17, sml. Ef. 6,14). For den som ventet noen etter mørkets frabrudd, var det naturlig å ha en lampe lysende, da det tok forholdsvis lang tid å tenne en. Lysende lamper kan også vitne om arbeid (jfr. Ordsp. 31,18). Jesu disipler skal likne tjenere som våker og venter på at deres herre skal komme heim fra gjestebud, og som fyller ventetida med tjeneste for han. Paulus gleder seg over de kristne i Tessalonika, som har vendt seg til Gud fra avgudene, "for å tjene den levende og sanne Gud og vente på hans Sønn fra himlene" (1Tess. 1,9f).

At en herre varter opp tjenerne, er noe eksepsjonelt (sml. 17,7ff). De tjenere som er i våken beredskap og arbeid etter sin herres vilje, jfr. v. 42ff, skal få oppleve at de blir betjent av han. Måltidet er det eskatologiske festmåltidet i det fullendte gudsriket, jfr. 13,28f; 14,15ff. Jesus tjente sine disipler også i sitt jordeliv, med sin forsonergjerning og etter sin oppstandelse, jfr. Mk 10,45; Lk 227ff; Jh 13,1ff; 21,9ff. Han er Guds Sønn og Guds tjener, han er vår Herre, som betjener oss. Og når han kommer i sin herlighet, skal han vise seg som den frelser som her tok seg av sine troende, han skal vise at han er slik som vi her møtte han i ord og sakrament, som vi her trodde, og som vi her bekjente.

Tidspunktet for parusien er ukjent (sml. de ulike nattevaktene, de to første før og den tredje etter midnatt). Men om vi til tider kan føle som om vi må våke og vente på overtid (jfr. Mk 13,35f; 2Pet. 3,3ff), så kommer Jesus når tida er inne, jfr. epistelteksten.

Liknelsen om tjenerne som venter på sin herre følges av liknelsen om husbonden som neppe kan gardere seg mot tyven. Det nyttet ikke å stenge tyvene ute fra de enkle jødiske husa. Tyvene kunne grave seg inn og stjele dersom de slapp ubemerket til. Den som ville sikre seg mot tyver, måtte stadig være i beredskap. På tilsvarende måte må den som vil være rede til å møte Jesus, alltid våke. Jesus kommer på et uventet tidspunkt, jfr. Mt 24,37ff.

 

Prekentekst: Joel 3,3-5

 

3 Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: blod og ild og røksøyler. 4 Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. 5 Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk som har sluppet unna, slik som Herren har sagt. Og blant de overlevende skal de være som Herren kaller.

 

Dateringen av Joel er omstridt. Plasseringen mellom Hosea og Amos kan tyde på at han hører til de eldste skriftprofetene. Mange forskere mener imidlertid at han virket etter det babylonske fangenskapet. Men noe avgjørende bevis foreligger ikke.

Joel er botspredikant. På bakgrunn av en uallminnelig katastrofe i landbruket med ødeleggende grasshoppeplager, tørke og brann, som han tolker som varsel om Jahves dag med enda hardere straffedommer, kaller profeten hele folket til en sann omvendelse med faste, gråt og klage. Den truende hæren han skildrer i 2,2ff, kan være billedlig framstilling av nye og forferdelige grasshoppesvermer. Viss på at Herren i sin nåde vil bønnhøre Sions barn forkynner Joel at Gud også vil gi dem læreren til rettferdighet (2,23) og utgyte sin Ånd over alt kjød uavhengig av kjønn, alder og sosial stilling (3,1f).

Herren taler gjennom profeten om tegn som skal finne sted før den store dommedag. Teksten skjelner mellom tegn på jorda og tegn på himmelen. Blod, ild og røykstøtter kan være kjennetegn på krig, men når det er underfulle tegn som Gud selv vil gjøre, er det nok noe mer enn "krig og rykter om krig" (Mt 24,6). Det kan se ut som Israels redning fra trellekåra i Egypt får en gjentakelse på et høgre plan. Vannet i Nilen ble til blod, 2Mos. 7, Herren steg ned på Sinai berg i ild, og hele berget stod i røyk, 2Mos. 19. Gudsfolket forløses fra en verden som ligger i det onde. I Joel 3,6ff er dommen i Josafats dal skildret. Josafat betyr Jahve dømmer. Domsbegrepet er imidlertid tosidig. Når Herren dømmer, skaffer han sine rett, slik at hans motstandere blir straffet, og de som kaller på han, blir frelst.

Tegnene på himmelen har en forløper i mørket som kom over Egypt i tre dager, mens det var lyst der israelittene bodde, 2Mos. 10. Joel taler også i 2,1f om mørke og mulm i samband med Herrens dag, og i 3,20 står det: "Sol og måne sortner, og stjernene holder opp å lyse." Jesus taler om det samme i samband med sin gjenkomst og sier at himmelens krefter skal rokkes (Mt 24,29). Se også Hag. 2,6; Hebr. 12.26ff; Jh åp. 6,12ff.

Profetene taler flere ganger om Herrens dag. I alt møter vi dette uttrykket 16 ganger. Det eldste stedet er nok Am. 5,18-20, men dagen omtales der som en kjent størrelse. Amos' tilhørere har nok på forhånd oppfattet det slik at Herren på denne dagen vil gripe inn med dom over hedningene og lykke for Israel. Men Amos, som forkynte dom over Israel, sier at dagen betyr mørke og ikke lys. Hos Jesaja trer dagen fram som en hjemsøkelse på grunn av menneskelig hovmot. Det er en gjennomgripende katastrofe. Jes. 2,10ff. I Sef. 1,14-16 karakteriseres Herrens dag som en krigsdag med nød og trengsel. Den har kosmiske dimensjoner og er nær forestående. Når profetene nevner Herrens dag, er det alltid i domsforkynnelse. Det kan være tale om dom over det utvalgte folket og om dom over hedningefolka. Herrens dag er for den profetiske bevissthet et oppgjør som består i at Herren griper inn mot sine fiender.

Mens v. 3 og 4 handler om tegn på at Herrens dag kommer, handler v. 5 om dem som blir stående frelste i dommen. I v. 6ff, tilknyttet med "for, se" skildres dommen og følger av den.

De som kaller på Jahves navn, v. 5, er de botferdige som har lært han å kjenne som frelsens Gud og kaller på han av hjertet. Se ellers 1Mos. 4,26; 12,8, 13,4, 1Kong. 18,24; Salme 105,1; 116,1; Jes. 12,4; Sef. 3,9; Sak. 13,9. De er samtidig kalt inn under hans vern, noe som svarer til Paulus' bruk av stedet i Rom. 10. Profeten taler ordspillaktig om at Herren kaller slike som kaller på hans navn.

Å kalle på Jahves navn er å kalle på Herren som frelsens Gud. En kan også minne om at profetens navn Joel er en kortform av bekjennelsen Jahve er Gud. Jahve (navnet er oftest oversatt med Herren) er den som han er (2Mos. 3). Han er enestående og må forstås ut fra sin egen selvåpenbaring. I 2Mos. 34 hører vi at han roper ut sitt navn og sier: "Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd." (2Mos. 34,6f) Det er en grunnleggende enhet i det bibelske budskap, også mellom gammeltestamentlig og nytestamentlig forkynnelse. I Jesu navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag fra Jerusalem av, Lk 24,47. Joel forkynner for Sions barn omvendelse og frihet fra dom og straff i Herrens navn (jfr. 2,13; 3,5). Og Herrens navn er Jesu navn, jfr. Jh 17,12; Fil. 2,9ff. Derfor kalles Jesus så ofte Herren. Peter forkynner at Helligånden etter løftet hos Joel blir gitt ved omvendelse og dåp på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, Apg. 2.38f. Se også Ananias' ord til Paulus i Apg. 22,16.

I NT er Joel 3,1-5a sitert i Apg. 2 og v. 5a også i Rom. 10.

Da Peter talte på pinsedagen, Apg. 2,14ff, proklamerte han at profetien i Joel 3,1f gikk i oppfyllelse med åndsutgytelsen som hadde skjedd, og som kjennetegnet de siste dager. Når han også siterer v. 3-5a, tenker han kanskje på fenomener som kunne observeres langfredagen (mørke over Israel - jfr. Lk 23,44f - som en gang over Egypt) og pinsedagen (tunger som av ild da Ånden steg ned på Sion, minnet om at Herren steg ned på Sinai i ild), og han kaller israelitter til å vende om og kalle på Herren til frelse før den forestående store dommedag. I NT er Herrens dag dagen for Jesu parusi, sml. 1Kor. 5,5; 1Tess. 5,2; 2Tess. 2,2. Denne store dag er forferdelig, som den kalles hos Joel, for dem som går fortapt, men herlig, som den kalles i den greske oversettelsen Septuaginta og i Peters gjengivelse i Apg., for dem som blir frelst. Løftet i Apg. 2,39 er nok løftet i Joel 3,1ff om åndsutgytelse og frelse. Det gjelder for jødene som var tilstede, uavhengig av kjønn, alder og sosial stilling (Joel 3,1f, sml. "deres barn" i Peters ord), men det gjelder også for "alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til" (sml. "alt kjød" i Joel 3,1).

Også Paulus siterer v. 5a. Universalismen i utsaget begrunner at jøde og greker stiller likt. "de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham", se Rom. 10,12ff. Paulus skisserer i denne sammenhengen den kjente følgerekken utsendelse - forkynnelse - hørelse - tro - påkallelse. Å påkalle Jesus som Herre er her uttrykk for en grunnleggende kristen bekjennelse. De som påkaller Jesus som Herre, viser at Ordet er i deres munn og deres hjerte, det troens ord som de apostoliske vitner forkynner. Se Rom. 10,8ff.

 

Ekskurs: Endetidstegn

 

Teksten taler om tegn før den store dommedag. Andre bibeltekster taler om andre tegn før Kristus kommer og dømmer levende og døde. Vi kan dele disse endetidstegnene i tre grupper, som her kort skisseres:

1. Det skje tegn i det allmenne folkelivet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og store jordskjelv skal det være og hunger og sott både her og der (Lk 21,10f). Disse fenomener er jo ikke nye i den siste tid, men synes å skulle øke i intensitet.

2. Det skal skje tegn i naturen. Det er tale om jordskjelv, som har noe av verdens undergang over seg, og er en mektig preken om menneskenes avmakt. Det er tale om tegn i sol og måne og stjerner. Hav og brenninger skal bruse. Ja, himmelrommets krefter skal rokkes. Denne gamle verden skal en gang gå under. Hele verdensbygningen skal falle sammen.

3. Det skal også skje tegn i kirken. Jesus sier at evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag før verdens ende kommer (Mt 24,14). Misjonen er som en viser på verdenshistoriens klokke. Og Israels-misjonen synes å stå i en særstilling. Det ser av Bibelen ut til at det blir en folkevekkelse blant jødene før Jesus kommer igjen. Men på den annen side er det også tale om frafall fra troen og frafall fra den kristne moral i den siste tid. Inn i menigheten trenger falske profeter seg. Mennesker som rekner seg som kristne, begynner å likne verdens barn. Det er tale om trengsel og forfølgelse for Kristi levende menighet.