2. søndag i advent, 10. desember 1995
Tekstgjennomgåelser ved Ragnar Andersen
Vær også dere rede!
Ordet advent betyr komme, og adventssøndagene minner oss om Jesu komme i tredobbelt
mening, i fortid nåtid og framtid. Han kom, han kommer i dag i ord og sakrament,
og han skal komme igjen i herlighet. 2. søndag i advent er den av adventsøndagene
som særlig er konsentrert om budskapet om Jesu gjenkomst -
Episteltekst: Hebr. 10,35-
35 Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn! 36 For dere trenger til tålmodighet, for at dere kan oppnå det som er lovt, etter at dere har gjort Guds vilje. 37 For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. 38 Men den rettferdige, ved tro skal han leve. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham. 39 Men vi er ikke blant dem som unndrar seg til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.
Hebreerbrevet ser ut til å være skrevet til jøder som var blitt kristne. De hadde
fått merke at det kostet å følge Jesus. Det er en etablert menighet der mange kanskje
er både andre og tredje generasjons kristne. Men gløden er nok ikke den samme som
i vekkelsestida. Tvert imot ser det ut som en viss resignasjon har sneket seg inn.
Det ser ut som menigheten lever i jødiske omgivelser, der nærmiljø og trolig også
slektsband representerer fristelser til frafall. Noen er nok begynt å vakle, og forfatteren
holder en mektig Kristus-
Tekstavsnittet etterfølges av "troskapitlet" med trosbeskrivelsen i v. 1 og omtalen
av trosvitnene i Det gamle testamentets tid. Og i 10,32-
Evangelietekst: Lk 12,35-
35 La deres hofter være ombundet og deres lys brennende! 36 Og vær dere som folk
som venter på sin herre når han vil fare hjem fra bryllupet, forat de kan åpne for
ham straks han kommer og banker på. 37 Salige er de tjenere som herren finner våkne
når han kommer! Sannelig sier jeg dere: Han skal binde opp om seg og la dem sette
seg til bords og selv komme og tjene dem. 38 Og om han kommer i den annen eller i
den tredje vakt og finner det slik -
Når en hvilte, hang kjortelen ned, når en skulle ut på vandring, arbeide eller kjempe, bandt en den opp med et belte (sml. 2Mos. 12,11; Jer. 1,17; Ordspr.31,17, sml. Ef. 6,14). For den som ventet noen etter mørkets frabrudd, var det naturlig å ha en lampe lysende, da det tok forholdsvis lang tid å tenne en. Lysende lamper kan også vitne om arbeid (jfr. Ordsp. 31,18). Jesu disipler skal likne tjenere som våker og venter på at deres herre skal komme heim fra gjestebud, og som fyller ventetida med tjeneste for han. Paulus gleder seg over de kristne i Tessalonika, som har vendt seg til Gud fra avgudene, "for å tjene den levende og sanne Gud og vente på hans Sønn fra himlene" (1Tess. 1,9f).
At en herre varter opp tjenerne, er noe eksepsjonelt (sml. 17,7ff). De tjenere som er i våken beredskap og arbeid etter sin herres vilje, jfr. v. 42ff, skal få oppleve at de blir betjent av han. Måltidet er det eskatologiske festmåltidet i det fullendte gudsriket, jfr. 13,28f; 14,15ff. Jesus tjente sine disipler også i sitt jordeliv, med sin forsonergjerning og etter sin oppstandelse, jfr. Mk 10,45; Lk 227ff; Jh 13,1ff; 21,9ff. Han er Guds Sønn og Guds tjener, han er vår Herre, som betjener oss. Og når han kommer i sin herlighet, skal han vise seg som den frelser som her tok seg av sine troende, han skal vise at han er slik som vi her møtte han i ord og sakrament, som vi her trodde, og som vi her bekjente.
Tidspunktet for parusien er ukjent (sml. de ulike nattevaktene, de to første før og den tredje etter midnatt). Men om vi til tider kan føle som om vi må våke og vente på overtid (jfr. Mk 13,35f; 2Pet. 3,3ff), så kommer Jesus når tida er inne, jfr. epistelteksten.
Liknelsen om tjenerne som venter på sin herre følges av liknelsen om husbonden som neppe kan gardere seg mot tyven. Det nyttet ikke å stenge tyvene ute fra de enkle jødiske husa. Tyvene kunne grave seg inn og stjele dersom de slapp ubemerket til. Den som ville sikre seg mot tyver, måtte stadig være i beredskap. På tilsvarende måte må den som vil være rede til å møte Jesus, alltid våke. Jesus kommer på et uventet tidspunkt, jfr. Mt 24,37ff.
Prekentekst: Joel 3,3-
3 Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: blod og ild og røksøyler. 4 Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. 5 Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk som har sluppet unna, slik som Herren har sagt. Og blant de overlevende skal de være som Herren kaller.
Dateringen av Joel er omstridt. Plasseringen mellom Hosea og Amos kan tyde på at han hører til de eldste skriftprofetene. Mange forskere mener imidlertid at han virket etter det babylonske fangenskapet. Men noe avgjørende bevis foreligger ikke.
Joel er botspredikant. På bakgrunn av en uallminnelig katastrofe i landbruket med ødeleggende grasshoppeplager, tørke og brann, som han tolker som varsel om Jahves dag med enda hardere straffedommer, kaller profeten hele folket til en sann omvendelse med faste, gråt og klage. Den truende hæren han skildrer i 2,2ff, kan være billedlig framstilling av nye og forferdelige grasshoppesvermer. Viss på at Herren i sin nåde vil bønnhøre Sions barn forkynner Joel at Gud også vil gi dem læreren til rettferdighet (2,23) og utgyte sin Ånd over alt kjød uavhengig av kjønn, alder og sosial stilling (3,1f).
Herren taler gjennom profeten om tegn som skal finne sted før den store dommedag. Teksten skjelner mellom tegn på jorda og tegn på himmelen. Blod, ild og røykstøtter kan være kjennetegn på krig, men når det er underfulle tegn som Gud selv vil gjøre, er det nok noe mer enn "krig og rykter om krig" (Mt 24,6). Det kan se ut som Israels redning fra trellekåra i Egypt får en gjentakelse på et høgre plan. Vannet i Nilen ble til blod, 2Mos. 7, Herren steg ned på Sinai berg i ild, og hele berget stod i røyk, 2Mos. 19. Gudsfolket forløses fra en verden som ligger i det onde. I Joel 3,6ff er dommen i Josafats dal skildret. Josafat betyr Jahve dømmer. Domsbegrepet er imidlertid tosidig. Når Herren dømmer, skaffer han sine rett, slik at hans motstandere blir straffet, og de som kaller på han, blir frelst.
Tegnene på himmelen har en forløper i mørket som kom over Egypt i tre dager, mens det var lyst der israelittene bodde, 2Mos. 10. Joel taler også i 2,1f om mørke og mulm i samband med Herrens dag, og i 3,20 står det: "Sol og måne sortner, og stjernene holder opp å lyse." Jesus taler om det samme i samband med sin gjenkomst og sier at himmelens krefter skal rokkes (Mt 24,29). Se også Hag. 2,6; Hebr. 12.26ff; Jh åp. 6,12ff.
Profetene taler flere ganger om Herrens dag. I alt møter vi dette uttrykket 16 ganger.
Det eldste stedet er nok Am. 5,18-
Mens v. 3 og 4 handler om tegn på at Herrens dag kommer, handler v. 5 om dem som blir stående frelste i dommen. I v. 6ff, tilknyttet med "for, se" skildres dommen og følger av den.
De som kaller på Jahves navn, v. 5, er de botferdige som har lært han å kjenne som frelsens Gud og kaller på han av hjertet. Se ellers 1Mos. 4,26; 12,8, 13,4, 1Kong. 18,24; Salme 105,1; 116,1; Jes. 12,4; Sef. 3,9; Sak. 13,9. De er samtidig kalt inn under hans vern, noe som svarer til Paulus' bruk av stedet i Rom. 10. Profeten taler ordspillaktig om at Herren kaller slike som kaller på hans navn.
Å kalle på Jahves navn er å kalle på Herren som frelsens Gud. En kan også minne om at profetens navn Joel er en kortform av bekjennelsen Jahve er Gud. Jahve (navnet er oftest oversatt med Herren) er den som han er (2Mos. 3). Han er enestående og må forstås ut fra sin egen selvåpenbaring. I 2Mos. 34 hører vi at han roper ut sitt navn og sier: "Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd." (2Mos. 34,6f) Det er en grunnleggende enhet i det bibelske budskap, også mellom gammeltestamentlig og nytestamentlig forkynnelse. I Jesu navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag fra Jerusalem av, Lk 24,47. Joel forkynner for Sions barn omvendelse og frihet fra dom og straff i Herrens navn (jfr. 2,13; 3,5). Og Herrens navn er Jesu navn, jfr. Jh 17,12; Fil. 2,9ff. Derfor kalles Jesus så ofte Herren. Peter forkynner at Helligånden etter løftet hos Joel blir gitt ved omvendelse og dåp på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, Apg. 2.38f. Se også Ananias' ord til Paulus i Apg. 22,16.
I NT er Joel 3,1-
Da Peter talte på pinsedagen, Apg. 2,14ff, proklamerte han at profetien i Joel 3,1f
gikk i oppfyllelse med åndsutgytelsen som hadde skjedd, og som kjennetegnet de siste
dager. Når han også siterer v. 3-
Også Paulus siterer v. 5a. Universalismen i utsaget begrunner at jøde og greker stiller
likt. "de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham", se
Rom. 10,12ff. Paulus skisserer i denne sammenhengen den kjente følgerekken utsendelse
-
Ekskurs: Endetidstegn
Teksten taler om tegn før den store dommedag. Andre bibeltekster taler om andre tegn før Kristus kommer og dømmer levende og døde. Vi kan dele disse endetidstegnene i tre grupper, som her kort skisseres:
1. Det skje tegn i det allmenne folkelivet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og store jordskjelv skal det være og hunger og sott både her og der (Lk 21,10f). Disse fenomener er jo ikke nye i den siste tid, men synes å skulle øke i intensitet.
2. Det skal skje tegn i naturen. Det er tale om jordskjelv, som har noe av verdens undergang over seg, og er en mektig preken om menneskenes avmakt. Det er tale om tegn i sol og måne og stjerner. Hav og brenninger skal bruse. Ja, himmelrommets krefter skal rokkes. Denne gamle verden skal en gang gå under. Hele verdensbygningen skal falle sammen.
3. Det skal også skje tegn i kirken. Jesus sier at evangeliet skal forkynnes for
alle folkeslag før verdens ende kommer (Mt 24,14). Misjonen er som en viser på verdenshistoriens
klokke. Og Israels-