Tekstgjennomgåelser for siste søndag i kirkeåret, 23. november 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Evig liv eller evig straff

 

Lektietekst I: Jes. 65,17-19

 

17 For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu. 18 Ja, gled og fryd dere til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og dets folk til fryd. 19 Og jeg vil juble over Jerusalem og fryde meg i mitt folk, og det skal ikke mer høres gråt eller skrik der.

 

Slutten av Jesaja-boka kan deles i tre. 63,7 - 64,11 er takksigelse, bekjennelse og bønn fra folket. I kap. 65 kommer Herrens svar på folkets bønn. Kap. 66 taler videre om skillet mellom frelste og fortapte.

I 63,7 - 64,11 gjør Jesaja seg til talsmann for framtidige generasjoner i tida etter Juda-rikets undergang og Jerusalems fall (587 f. Kr. f.) og gjenoppbyggingen av templet fra 520 av og legger takk, bekjennelse og bønn i menighetens munn.

Juda rike må gå under og landet legges øde på grunn av folkets synd og forherdelse, men en hellig rest blir igjen av folket. Dette var tema da Jesaja ble kalt i templet til profet (sml. 6,9-13). I 65,8-10 hører vi om Israels rest, som har ei framtid i løftets land. V. 11ff taler om de frafalnes lodd i motsetning til den velsignelsen som venter de frelste. Med sterke uttrykk kalles Israels rest til glede over det Gud skaper, slik også han selv vil glede seg (v. 18f).

Verbet "bara'" (skape) brukes tre ganger i v. 17f. Ordet innebærer at noe nytt blir til, noe som ikke var der før. Det er et utpreget teologisk begrep, det brukes i GT bare med Gud som subjekt. Å skape er noe bare Gud kan, det er å frambringe noe på underfull vis, suverent og uten anstrengelse. Og Jesaja forkynner flere ganger Guds inngrep nettopp som skapelse (sml. 41,20; 45,8; 48,7).

Den profetiske domsforkynnelse taler om sorg og klage (Am. 5,16f; 8,10; sml. Jer. 7,34; 16,9; 25,10), men frelsesprofetien forkynner jubel, fryd og glede.

Sett i lys av eskatologien i NT, kan vi vel si at kap. 65 ser tusenårsriket og fullendelsen i ett. Lektieteksten taler om et Jerusalem under Herrens velsignelse, der folk bygger og bor, planter og eter, lever og dør (sml. de etterfølgende vers). Ordet "skrik" (hebraisk: ze'aqah) finner vi også i 1Mos. 18,20 om skriket over Sodoma og Gomorra. Det sikter vel til klageropet over synden, og det at et slikt rop ikke høres lengre, svarer vel til at Satan er bundet (sml. Jh åp 20,2f).

Skulle ikke Gud, som har makt til å gjøre alle ting nye (v. 17; sml. Jh åp 21,1ff), også kunne oppfylle løfter om et foreløpig herlighetsrike i tusen år (sml. Jh åp 20,1ff)? Men teksten ser også helt fram mot den nye himmel og den nye jord, som blir til evig tid (66,22). Alt hviler i Guds skapermakt.

 

Lektietekst II: Jh åp 20,11-13

 

11 Og jeg så en stor, hvit trone, og ham som satt på den. For hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. 12 Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. 13 Og havet gav fra seg de døde som var i det, og døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger.

 

Dommedag faller sammen med verdens ende (v. 11), etter den antikristelige trengselstid, tusenårsriket og Gogs angrep.

Ved inngangen til tusenårsriket skjer det som kalles den første oppstandelsen (v. 4ff). Martyrer og kristne som har holdt ut i den store trengsel, står opp og regjerer med Kristus i tusen år. Ved verdens ende står de andre døde opp og stilles for Guds domstol. Deres gjerninger er oppskrevet i bøker som åpnes på den siste dag (sml. Dan. 7,10). Etter sine gjerninger blir de dømt. Her finnes kriterier som skiller mellom rettferdige og urettferdige.

Bibelen taler ikke lite om en dom etter gjerninger. Se Mt 25,31-46; Jh 5,28f; Rom. 2,5ff; 2Kor. 5,10; Jh åp 22,12. Hvordan kan det stemme med læren om frelsen ved troen på Kristus? Bibelsteder som Rom. 5,1ff og Gal. 5,1ff viser jo at trosrettferdigheten er grunnlaget for håpet om evig salighet. Er det en logisk motsigelse her? Nei, men i dommen skal det bli klart at kristentroen har vært fruktbar i gode gjerninger. Se også gjennomgåelsen av prekenteksten.

De frelste er oppskrevet i livets bok (se v. 15; sml. Jes. 4,3; Dan. 12,1; Mal. 3,16; Lk 10,20; Fil. 4,3; Jh åp 17,8; 21,27). Men i åndskampen her i verden står en kristen i fare for å falle fra og få sitt navn strøket ut av livets bok (sml. 2Mos. 32,32f; Jh åp 3,5). Fra ende til annen er Johannes' åpenbaring som en advarsel mot det.

 

Evangelietekst: Matt. 25,31-46

 

31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. 32 Og alle folkeslag skal samles framfor ham, 33 og han skal skille dem fra hverandre, likesom hyrden skiller sauene fra geitene, og han skal stille sauene ved sin høyre side, men geitene ved den venstre.

34 Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere min Fars velsignede! Arv det rike som er beredt dere fra verdens grunnvoll ble lagt! 35 For jeg var sulten, og dere gav meg å ete; jeg var tørst, og dere gav meg å drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere kom til meg. 37 Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre! når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? 40 Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Hva dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.

41 Så skal han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra meg, dere forbannede, til den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler! 42 For jeg var sulten, og dere gav meg ikke å ete; jeg var tørst, og dere gav meg ikke å drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. 44 Da skal også de svare ham og si: Herre! når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel og tjente deg ikke? 45 Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Hva dere ikke gjorde mot én av disse minste, det gjorde dere heller ikke mot meg.

46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.

 

Det blir en underlig dag når Retten er satt og alle skal fram for Jesus. Det liv jeg nå lever i denne verden, er bare min forhistorie. Ved inngangen til evigheten møter jeg forhistorien igjen. Det er reknskapsdag. Det viser seg at forhistorien var viktig, at det var to veger og to mål, evig glede og evig straff.

Teksten avslutter Jesu store eskatologiske tale (24,4 - 25,46) og utdyper ordet i 16,27: "For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han betale enhver etter hans gjerning."

Jesus bytter korset med tronen. Han er ett med Faderen (28,19; Jh 10,30), og det kommer til uttrykk i at han viser seg i sin Fars herlighet med engler som tjenere. Alle folk er mål for misjon og evangelisering (24,14; 28,19), og på dommedag skal den endelige innhøstningen skje.

Ved å fortelle om den store rettssaken vil Jesus advare. Det står fast at han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at vi alle skal drives til omvendelse. Den evige ild er egentlig beredt for djevelen og hans engler (v. 41), som til straff skal kastes der. Men Satan unner ikke oss å bli frelst, derfor vil han dra flest mulig med seg i den evige fortapelse (sml. Jh åp 20,10.14f).

Som sauer og geiter beiter sammen, som hvete og ugrass vokser side om side, slik er Guds barn og djevelens barn blandet her i verden, og det med fare for frafall for Guds barn, men med muligheter til redning for djevelens barn. Men på den siste dag blir de evig atskilt.

Bildet med sauer og geiter - eller geitebukker - kan komme av at sauene var mer hardføre og kunne være utendørs om natta med lave temperaturer mens geitene ble samlet på et varmt sted, eller av at geitebukkene kunne plage sauene hvis de skulle kvile i samme kve uten vakthold.

Atskillelsen på dommedag er et gjennomgangstema i Jesu forkynnelse. I bergprekenen er det tale om å komme inn i Guds rike på dommedag eller å bli vist bort (5,20; 7,21ff). I utsendelsestalen er det spørsmål om Jesus vil kjennes ved oss for sin Far (10,32f). I liknelsene om ugrasset blant hveten og om fiskenoten er det tale om atskillelsen ved verdens ende (13,30.48ff). Likeså i liknelsene om kongesønnens bryllup og om de ti brudepikene (22,11ff; 25,10ff).

I det hele kan vi si at advarselen mot hykleri og selvbedrag er uløselig knyttet til omvendelsesforkynnelsen. Samtidig er her også trøstemotiv. I sin rike nåde lønner Gud den rettferdige for hans gudfryktighet og troskap (sml. 6,4.6.17f; 10,42).

I domsscenen i prekenteksten er Menneskesønnen konge i Guds rike og dommer som avgjør om det enkelte menneske skal få komme inn i det fullendte riket eller sendes bort til straff. De som får komme inn er rettferdige (v. 37). De har også lagt for dagen en rettferdighet i gjerning idet de har gitt andre mat, drikke, husly, klær og omsorg. Men det er noe som skiller dette fra allminnelig sosial omsorg.

Jesus nevner én sak, og den vitner om forholdet til han selv. Det er forholdet til trengende kristne. Mange overser at de minste brødrene som Kristus identifiserer seg med (se v. 40.45), er mennesker som følger han. "Og han rakte sin hånd ut mot sine disipler og sa: Se, det er min mor og mine brødre! For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor." (Mt 12,49f)

Matteusevangeliet er ei handbok i menighetsliv og personlig kristenliv. Og det er ikke en abstrakt framstilling av dommedag Kristus gir oss i teksten, men en konkret skildring med praktisk formanende sikte. Og det er ikke her de aktive synder han advarer mot, men det å forsømme omsorgen for hans minste brødre. På dommedag er vårt forhold til fattige, fremmede og forfulgte kristne et særlig kriterium. Er du velstående og etablert og kaller deg en kristen, men ikke har hjerte for brødre og søstre ute og heime som lider nød, mobbes, utstøtes og forfølges, hvordan vil du forsvare deg på den ytterste dag?

- Se til at du er blant dem som for Kristi skyld er gavmilde og barmhjertige, eller også blant dem som selv lider, sier Luther, som ut fra teksten inntrengende minner om omsorgen for menigheten, kristne skoler og Ordets forkynnere.

Prekenteksten for 9. november minnet om at vi ved troen går over fra døden til livet (Jh 5,24). Denne gangen illustrerer prekenteksten et nært beslektet ord hos Johannes: "Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden." (1Jh 3,14). Troen på Kristus er vegen over fra døden til livet, og den innbyrdes broder- eller søsken-kjærligheten er kjennetegn på at en er gått over (sml. Jh 13,34f).

Kristus lider i en kjempende og ofte forfulgt menighet. Kristne er som Kristus blitt foraktet, hånet, løyet på, torturert, slått ihjel. Det er nok også typisk for en verdsliggjort kirke å ta del i utstøtelsen av Jesu disipler. Vårt forhold til Jesus svarer til vårt forhold til kristne som har det vondt og vanskelig i verden.

I gudsfrykten må vi vise broderkjærlighet. Men kristen kjærlighet rekker også til dem utenfor og søker å dra dem inn til Kristus. Derfor må vi også i broderkjærligheten vise kjærlighet til alle. Skriften formaner til å gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk. ( (Sml. 2Pet. 1,7; Gal. 6,10). Og hensikten er ikke å redusere engasjementet til gode for alle mennesker uavhengig av deres tro, men å sikre menigheten som et brohode for Guds kjærlighet i fiendtlige omgivelser.

Det nye testamentet taler en rekke ganger om en dom etter gjerninger. Det er slik at når Retten er satt og bøkene åpnet (Jh. åp. 20,12), skal det være klart at kristentroen har vært fruktbar. Er det ikke så, men har troen vært forenet med et liv etter ens egne lyster, da har den ikke vært en levende tro, men en død tro til ingen nytte, som Jakob taler så alvorlig om (Jak. 2,14ff). Den levende tro, derimot, er mor til gode gjerninger.

Det ble sagt i den lutherske reformasjon at vi blir frelst ved troen alene, men troen er aldri alene, den er alltid sammen med kjærligheten. Slik er det med den levende tro (sml. Gal. 5,6). De gode gjerningene som Kristus anerkjenner på dommedag, er da vitner eller vitnesbyrd om troen og Guds omskapende makt: Dette har Gud utrettet i salige menneskers forhistorie. De gode gjerningene vitner om at Gud bodde i hjertet.