Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 17. søndag etter pinse, 14. september 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Jesus er oppstandelsen og livet

 

Lektietekst: Hos. 6,1-3

 

1 Kom, la oss vende om til Herren!

For det er han som har revet i stykker, men han vil også lege oss;

han slo, men han vil også forbinde oss.

2 Han vil gjøre oss levende etter to dager;

på den tredje dag vil han oppreise oss,

og vi skal leve for hans åsyn.

3 Så la oss lære å kjenne Herren,

la oss med iver søke å lære ham å kjenne!

Hans oppgang er så viss som morgenrøden,

og han kommer til oss som regnet,

som et vårregn som væter jorden.

 

Profeten Hosea virket i nordriket Israel. Botssangen, som vår tekst utgjør, kommer som et svar på atfolket har Gud imot seg, og at han overlater dem til seg selv inntil de erkjenner seg skyldige og søker han (se 5,15).

Den syrisk-efraimittiske krigen med assyrernes påfølgende straffeaksjon (ca. 734-732 f. Kr. f.) kan her være historisk bakgrunn (se 2Kong. 16,5ff; 2Krøn. 28,5ff; sml. Hos. 5,8ff). Syria og Israel var blitt tvunget til å betale skatt til Assyria, og deler av disse land var erobret av Assyria. Kongene i Damaskus og Samaria var blitt vasaller under den mektige assyrerkongen. Men så la de planer om opprør mot han. De hadde tilslutning fra andre også. Men kongen i Juda ville ikke være med. Han var ikke pålagt å betale skatt, og han ville føre sin egen politikk. Så ble kong Resin i Syria og kong Pekah i Israel enige om å få kong Akas av vegen og sette en annen på tronen i Jerusalem. En forenet hær fra Syria og Israel drog mot Juda. Akas, som avviste Jesajas formaning om å sette sin lit til Herren (Jes. 7), bad assyrerkongen om hjelp og gav seg inn under han. Assyrerkongen knuste opprøret. Damaskus ble inntatt og Resin drept. En stor del av Israel ble gjort til assyriske provinser. Etter attentatet på kong Pekah bøyde det som var igjen av nordriket Israel seg først under Assyria (sml. 5,13), men prøvde så igjen å løsrive seg, noe som førte til rikets undergang ca. 722. Men som 2Kong. 17,7-23 forklarer, kom undergangen dypest sett som følge av folkets frafall fra Gud.

Også profeten Hosea gjør klart at Israels nasjonale krise er noe mer enn en følge av feilslått politikk. Den er dypest sett en følge av at folket og dets ledere setter sin lit til mennesker i stedet for til Herren (sml. 5,11.13). Herren overlater folket til seg selv inntil de erkjenner seg skyldige og søker han (5,15). I 6,1-3 lyder en oppfordring til å vende om til Herren. Kanskje er v. 4ff et svar fra Gud som understreker at omvendelsen må gå i dybden, ikke være flyktig, men vise seg i trofast kjærlighet og lydighet mot Guds bud.

Hvem kommer med oppfordringen i 6,1-3? Den enkleste og mest nærliggende forklaringen er at det er profeten som taler idet han kjenner seg inderlig forbundet med sitt folk i skyld og lagnad.

Israel er sundrevet og slått etter å ha stridt mot Gud (sml. 13,9). Å vende om vil si å kapitulere, slutte å stride mot Gud, angre avgudsdyrkelsen, uretten mot de svake, menneskefrykten og den verdsligsinnede politikken (sml. 6,7ff) og å sette sin lit til Herren, som gjør død og gjør levende, som sårer og leger, som nedtrykker og opphøyer (5Mos. 32,39; 1Sam. 2,6ff).

Herren vil ikke være sein med å vise sin nåde (sml. Salme 30,6) dersom folket erkjenner seg skyldige (5,15) og vender om. Helt konkret ble regelen om levendegjøring på den tredje dag demonstrert på Jesus Kristus som stedfortredende gikk inn under Guds vrede og dom og oppstod fra de døde på den tredje dag etter skriftene (1Kor. 15).

Hosea-profetien avslører at mangelen på levende kjennskap til Gud er grunnskaden i folket (sml. 4,1.6; 5,4; 6,6). Profeten formaner i v. 3 til å strebe etter dette kjennskapet. Det omfatter ikke bare kunnskapen om Guds lov og kjennskapet til Gud som dommens Gud som vredes over vantro og synd, men framfor alt troens visshet om at Gud er frelsens Gud og alle gode gavers giver (sml. v. 3b). Det minner oss om Jesu ord i hans yppersteprestelige bønn: "dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus" (Jh 17,3).

 

Evangelietekst: Jh 11,17-27.37-44

 

17 Da nå Jesus kom, fant han at han allerede hadde ligget fire dager i graven. 18. Og Betania var nær ved Jerusalem, omkring femten stadier derfra, 19 og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror.

20 Da nå Marta fikk høre at Jesus kom, gikk hun ham i møte. Men Maria satt hjemme i huset. 21 Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! 22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg. 23 Jesus sier til henne: Din bror skal oppstå. 24 Marta sier til ham: Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag. 25 Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, om han enn dør, så skal han leve. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? 27 Hun sier til ham: Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.

-

37 Men noen av dem sa: Kunne ikke han som har åpnet den blindes øyne, også ha gjort at denne ikke var død? 38 Jesus ble da igjen opprørt i sitt indre og kom til graven. Og den var en hule, og det lå en stein over den. 39 Jesus sier: Ta steinen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre, han stinker allerede, for han har vært død i fire dager. 40 Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet? 41 De tok da stenen bort. Og Jesus løftet sine øyne mot himmelen og sa: Fader, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg visste jo at du alltid hører meg, men for folkets skyld som står omkring, sa jeg det, for at de skal tro at du har utsendt meg.

43 Og da han hadde sagt dette, ropte han med høy røst: Lasarus, kom ut! 44 Da kom den døde ut, bundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svededuk. Jesus sier til dem: Løs ham, og la ham gå!

 

V. 20ff beretter om Jesu møte med Marta, og v. 29ff beretter om hans møte med Maria. Begge søstrene sier: "Herre! hadde du vært her, da var min bror ikke død." (V. 21 og 32) Med det gir de nok uttrykk for en tanke som hadde fylt dem de siste fire dagene. Det er uttrykk for både klage og tro. I møtet med Marta uttaler Jesus det sentrale ordet om at han er oppstandelsen og livet. Møtet med Maria danner overgang til oppvekkelsesunderet, som illustrerer dette Jeg-er-ordet. Oppvekkelsen av Lasarus er et tegn (sml. v. 4.47) på innholdet i Jeg-er-ordet i v. 25f.

Marta deler den gammeltestamentlige og jødiske tro på en oppstandelse ved verdens ende (sml. Dan. 12; 2Makk. 7,9.14). Men i v. 25 er det som Jesus sier at oppstandelsen er her og derfor nå (sml. 5,25).

Jeg-er-formelen er typisk i Jh. Formelen har sikkert bakgrunn i Jahves selvpresentasjon i GT (sml. 2Mos. 3). Jesus uttrykker sin betydning for menneskene ved å si: "Jeg er livets brød", "Jeg er verdens lys" (8,12), "Jeg er oppstandelsen og livet" (11,25) osv. Ofte følges et slikt Jeg-er-ord av varianter av grunntesen om at den som tror på han, har evig liv, som her i v. 25f. (Sml. 6,35.51; 8,12; 10,9) På den måten innbyr Jesus mennesker til å komme til han og tilegne seg frelsens gaver. Igjen og igjen viser han til seg selv som menneskenes redning.

Å ha evig liv er det samme som å leve i kvalifisert mening (5,25), og dette livet brytes ikke av døden, men varer evig (6,51.58; 11,25f). Det er uløselig knyttet til samfunnet med Jesus (6,57; 20,31). Den fysiske død kan ikke overvinne livet som den troende har i Kristus, men den skal selv bli overvunnet av livet gjennom oppstandelsen. Den fysisk levende som tror på Jesus, skal ikke dø den evige død. Det er blitt sagt at Kristus er oppstandelsen for de døde fordi han er livet for de levende.

Den døden som den troende har løfte om å unngå, er døden under Guds dom. Den vantro dør i sine synder (8,24) og derfor under Guds vrede (3,36). Men den som har det evige liv ved troen på Jesus, blir ikke dømt (3,18; 5,24).

Det er viktig at vi forstår oppvekkelsen av Lasarus som det tegnet den egentlig er, et tegn på Jesu herlighet som Guds Sønn (se v. 4) og en illustrasjon til hans livgivende gjerning (se 5,24ff; 6,51ff).

Med inderlig deltakelse i sorgen (se v. 33ff; sml. v. 5) kommer Jesus til Lasarus' grav. De sterke menneskelige følelsene svarer til Jesu sanne menneskelighet.

Marta henger fortsatt fast i det ytre og de "naturlige" begrensningene (v. 39). Fast og mildt kaller Jesus henne til å fatte den tiltro til hans ord som gjør at hun ser Guds herlighet. Det betyr visst ikke at oppvekkelsen av Lasarus var avhengig av søstrenes tro (sml. v. 11), men at det bare er den som tror, som ser Guds herlighet åpenbart i underet og selv får del i det liv som Faderen har gitt Sønnen å ha i seg (sml. 5,26). Dette demonstreres av reaksjonene etterpå (sml. v. 45ff). Og allerede Jesu takkebønn (v. 42f) viser at det å oppleve underet på nært hold ikke er det samme som å se og tro at Jesus er Sønnen utsendt av Faderen. Jesu takkebønn har noe av den samme forberedende betydning for mengden som hans ord i v. 25f har for Marta. Ordet og tegnet hører sammen.

Og ved sitt ord roper Jesus så Lasarus ut av graven. For et mektig og skapende ord! For Lasarus lystret. Evangelisten viser det paradoksale i at en død reagerer på et rop når han skriver at den døde kom ut. Men da var han ikke lengre død. Jesu ord hadde vekket han til live. Jesu ord var guddomsordet, som skaper hva det nevner (sml. 1Mos. 1; Salme 33,9; Jes. 55,10f). Den samme skaperkraften bor i evangeliet som skal forkynnes til han kommer og setter alle ting i stand.

Det ord som gav Lasarus livet tilbake, kostet Jesu eget liv (sml. v. 8.16). For rapporten om Lasarus-opvekkelsen ble foranledningen til det møtet i Det høge råd der det ble besluttet å få Jesus drept (v. 46ff).

 

Prekentekst: 2Tim. 1,9-12a

 

9 han som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sitt eget forsett og nåde, den som er gitt oss i Kristus Jesus fra evige tider, 10 men nå er blitt åpenbart ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring, han som har tilintetgjort døden og bragt liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet, 11 og for det er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger. 12 Av den grunn lider jeg også dette, men jeg skammer meg ikke ved det; for jeg vet hvem jeg tror på,

 

Pastoralbreva (1. og 2. Timoteusbrev og Titusbrevet) må være fra etter den tid som er skildret i Apostelgjerningene. Paulus ble trolig løslatt fra første fangenskap i Roma (sml. Apg. 28) i år 61 eller 63. Andre Timoteusbrev reknes som det yngste Paulus-brev. Det er trolig skrevet kort tid før begge apostlene Peter og Paulus ifølge tradisjonen led martyrdøden i Roma under keiser Neros forfølgelse av de kristne. Den 19. juli år 64, straks etterat keiseren kledd som brud skal ha inngått homoseksuelt partnerskap, brøt det ut en voldsom brann i Roma. Den varte i mange dager, krevde mange menneskeliv og la storparten av millionbyen øde. Deretter ble byen gjenoppbygd etter nye byplanprinsipper, og et overdådig keiserpalass ble bygd. Det ryktet kom imidlertid ut at brannen var oppstått etter ordre. "For å få slutt på folkesnakket diktet Nero opp noen som skulle være skyldige i brannen, og hjemsøkte dem med utsøkte straffer, " sier historieskriveren Tacitus. Det var de kristne i Roma som ble holdt ansvarlige, grusomt forfulgt og drept i stort antall. Men tenkende mennesker reagerte på den åpenlyse sadismen, og forfølgelsen stilnet vel også av. Det virker sannsynlig at Paulus har overlevd den heftigste forfølgelsen, men blitt grepet og holdt i varetekt under det redselsregimet som preget de seinere år av Neros regjeringstid, kanskje særlig år 64-66. Den relative rettssikkerheten, som apostelen tidligere hadde nytt godt av, fungerte ikke.

Teksten er et utsnitt av v. 8-12, der apostelen formaner Timoteus, som var menighetsleder i Efesus (sml. 1Tim. 1,3), til ikke å skamme seg ved Kristi vitnesbyrd eller ved Paulus, som er fange for evangeliets skyld, men gå inn i lidelsen for evangeliet i Guds kraft. Formaningen springer ut av forsikringen i v. 7 om at Gud gav oss krafts og kjærlighets og sindighets Ånd.

I tilknytning til formaningen skriver Paulus i v. 9f om Guds og Kristi verk, som evangeliet handler om. Skulle vi ikke være villige til å lide for han som har frelst oss? Det hellige kall apostelen nevner, kan være kallet som har ført de kristne til omvendelse, eller det hellige liv de er kalt til. Med et hellig kall er de kalt til et hellig liv (sml. Ef 4,1). Like klart som det på den ene sida er at frelsen ikke beror på våre gjerninger, like klart er det på den andre sida at den beror på Guds forsett og nåde (sml. Ef 2,4-10). Det er ikke bare slik at våre synder gjør oss uverdige til å kalles Guds barn, men det er også slik at våre rettferdige gjerninger ikke er grunnlag for frelse. Grunnlaget ligger i Guds hjerte, i hans nåde (sml. Tit 3,4ff). Og den er gitt oss i Kristus før alle tider. I v. 9 står det egentlig "før eonenes tider" (gresk: pro chronon aionion). I den evige begynnelse, som Johannes-prologen taler om, før verden og noe menneske var skapt, før det fantes noen djevel eller noe syndefall, bestemte Gud å frelse sitt folk i sin enbårne Sønn. Guds evige nåde er åpenbart i Jesu jordeliv og påskens og pinsens frelseshistoriske begivenheter. Kristus er vår frelser, som har dømt døden død og maktesløs, og som har bragt liv og uforgjengelighet - oppstandelsen og livet - fram i lyset (sml. Jh 11,25f). Ved evangeliet kommer det evige liv inn i hjertene.

Paulus er hedningenes apostel, og han kaller som forkynner hedninger til sannhets erkjennelse og frelsende tro og underviser som lærer i åpenbaringen. Også i 1Tim. 2,7 kaller Paulus seg forkynner, apostel og lærer. Der understreker han sitt apostolat, som jo hadde vært angrepet, og når han også kaller seg forkynner og lærer er det kanskje som mønster for Timoteus (sml. 2Tim. 4,2; 1Tim. 4,11; 6,2, se også 2Tim. 2,2).

Apostelen vet hvem han tror på, og han utholder da også varetekstfengsel og sosial fornedrelse (sml. 1,8; 2,9) uten å skamme seg, og han er villig til å lide martyrdøden (sml. 4,6). Det er fristende å distansere seg fra kristne som kommer i konflikt med staten (sml. 1,15; 4,16), men apostelen venter at Timoteus (sml. 1,8; 4,9.21) holder stand likesom en mann som Onesiforus (sml. v. 16f). Hebr. 13,23 vitner da også om Timoteus' villighet til å lide.