Ragnar Andersens internettsider

Tilbake til åpningsside

ABORTKAMP FØR OG NÅ

(Foredraget er i formen nærmest fra 1994)

Før Hippokrates, grekeren med den berømte legeeden, var medisineren både helbreder og drapsmann. Hippokrates definerte han entydig som helbreder. Men med kynisk fosterdrap, sinnssvak rasehygiene og skremmende evtanasi er vi i vårt århundre kommet tilbake til situasjonen før Hippokrates.

Legeetikken er omsnudd i forhold til tida før fosterdrap ble sosialt akseptert. I gamle dager fordømte American Medical Assosiation abort og utstøtte abortleger fra ethvert kollegialt og sosialt fellesskap, kan en lese i "Abortion - Questions & Answers" av dr. Willke og frue. I mange land er den hippokratiske legeed nå blitt forandret slik at den ikke lenger forbyr fosterdrap. Kanskje heter det isteden: Jeg vil ikke gjøre noe ulovlig, noe illegalt. Ja, det ville jo også gått rett heim i Hitlers tredje rike.

Abort fører til spebarnsdrap som natt følger dag, heter det hos Willke og frue. Tanken om tre dagers prøveliv ble antydet for mange år siden av en berømt genetiker og Nobel-prisvinner. Andre mente det var behov for en måneds "angrefrist". Det absolutte begrepet livets hellighet er blitt angrepet og prøvd byttet ut med det relative begrepet livskvalitet . Det er foreslått et skille mellom "menneskelige" og "ikke-menneskelige" barn ut fra intelligensmåling. En framtredende kvinnelig humanist har hevdet at det nyfødte barnet bare er et potensielt menneske, og hun har tatt til orde for at lege eller jordmor i all stillhet skulle drepe nyfødte barn med alvorlige defekter. Fra sakkyndig hold er det påvist at det er vanlig i USA å unnlate å gi nyfødte med Downs syndrom vanlig legehjelp nettop forat de skal dø.

Den kyniske holdningen slår også over på mennesker i den andre enden av et naturlig jordeliv. Det pene ordet evtanasi, som betyr noe slikt som god død, er en tåkelegging av hva det dreier seg om, nemlig at helsepersonellet dreper pasienten. I Nederland begynte en med å unndra vann og mat fra pasienter i koma. Det er også blitt tolerert av dommere i USA. Men så fant nederlandske leger ut at det var enklere beint fram å drepe pasienten, og praksis ble leglisert i 1981. Nå er det slik at kanskje 10% av alle som dør i Nederland - av fødte mennesker -, blir drept av leger. Ikke alltid bryr legene seg om å få tillatelse til å drepe. Det er påvist ufrivillig aktiv dødshjelp ved flere sjukehus. Allmennpraktiserende leger som ber om hjelp til å få innlagt eldre pasienter på sjukehus, kan få det råd å gi dødelige sprøyter isteden. En tillitskrise er et faktum. Eldre mennesker i Nederland søker å unngå leger og sjukehus. Den hollandske pasientforening har advart pasienter og pårørende og bedt dem følge nøye med i hva slags behandling som gis.

Guds menighet har alltid sagt nei til fosterdrapet.

I bekjennelsen til det 5. bud ligger det kristne svaret på abortspørsmålet som sådan. Vi har ikke lov til å slå hverandre ihjel. Så heter det da også i elementærundervisningen i den eldste kirkeordningen vi kjenner, som teologene kaller Didaché, og som kan være fra før år 100: "Du skal ikke slå barnet ihjel ved abort." Det samme heter det i Barnbas-brevet fra 100-tallet: "Du skal ikke slå barnet ihjel ved abort."

Vi har flere vitnesbyrd fra oldkirken. F. eks. heter det i et brev: "Kristne gifter seg som alle andre, og de avler barn, men de kaster ikke ut avkommet sitt [1]. "De som bruker abortframkallende midler, er manndrapere," sa Athenagoras. Og kirkemøter på 300-tallet fordømte fosterdrap og bestemte at kvinner som tok abort, skulle utestenges fra kirkens samfunn.

Kunnskapen om fosterutviklingen var ikke stor blant antikkens mennesker. Likevel fordømte kirkn abort og fortsatte å gjøre det utover i middelalderen. Thomas Aquinas fordømte abort på ethvert stadium av fosterutviklingen selv om han trodde guttefostrene først fikk sjel etter 40 dager og jentefostrene etter 80 dager. Som følge av disse middeladerlige spekulasjoner om besjeling av fosteret, begynte den romersk-katolske kirke på 1200-tallet å skjelne mellom abort tidligere og senere i svangerskapet selv om den forkastet og satte straff for begge deler. I den grad en da kan si at kirkeretten opererte med et gradert menneskeverd, var det helt klart knyttet til spørsmålet om sjelen var tilstede. Men i 1869, etterat en hadde fått mer kunnskap om fosterutviklingen, fjernet pave Pius 9. denne distinksjonen fra kirkeretten. Fra 1869 av har romerkirken reknet abort på alle stadier av svangerskapet som mord som utelukker fra altersakramentet. Jeg nevner også romerkirken fordi den på dette området har vist større konsekvens enn f. eks. Den norske kirke.

Gud har skapt mennesket i sitt bilde. Derfor har vi enestående verd blant skapningene på jord, og menneskets liv er ukrenkelig. Vi har fått råderett over dyra, men mennesket har Gud forbeholdt for seg selv. Derfor har vi en livsrett vi selv ikke rår over. Vi har ikke fastsatt den, vi kan ikke forandre den, vi kan ikke ta den fra noen grupper. Ingen kan krenke denne retten uten å pådra seg skyld overfor Gud.

Menneskenavnet og menneskeretten fikk vi da vi ble skapt (jfr. 1Mos. 5,1f). Et nytt menneske blir skapt i og med unnfangelsen. Dermed får det navn og rett som menneske. Fosterstadiet er en integrert del av menneskelivet slik barndommen er det, ungdommen, manndommen og alderdommen. Guds lov taler klart. Det 5. bud sier: "Du skal ikke slå ihjel." Den hebraiske grunnteksten i Det gamle testamentet bruker den sterkeste form for nektelse som språket kjenner. "Du slår ikke ihjel." - Det gjør du ikke. - Og legg merke til at forbudet står der uten objekt. Det er ikke tale om de eller de grupper av mennesker som vernes. Nei, nedslagsfeltet er totalt og omfatter oss alle. Budet setter vern om alt hva menneske heter. Du slår ikke ihjel noe menneske. Lovens tale er klar. Den verger livsretten. Loven utelukker mord som problemløsning.

Og evangeliet forkynner at Guds evige, enbårne Sønn ble en av oss. Guds Sønn ble ikke menneske først da han ble født i Betlehem, men da han ble unnfanget i jomfru Marias liv. Kristus har selv vært et lite foster. Han var kanskje ei uke gammel da døperen Johannes i sin mors liv frydet seg over møtet mellom de to som Lukas forteller om i Luk 1. "Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd og ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt! Og hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg? For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt lyd med fryd. Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren."

Elisabet taler vel profetisk, for hun var fylt med Helligånden. Her er en kvinne som vet at Gud er Herre, og som vet at Kristus er Herre fordi han er Gud, selv da han som menneske bare var et bitte lite nyunnfanget foster, kanskje bare et blastem, som embryologene sier. Slik er evangeliet. Her er Gud Herre. Her er Kristus Herre. Her er de to fostere, Kristus og døperen Johannes, mennesker, barn i sine mødres liv. Og her er de to kvinner, jomfru Maria og Elisabet, mødre som er med barn. Slik får mennesket sitt verd fra evangeliet. Mennesket går ikke opp i det å være en biologisk struktur. Den kristne skapertro vet det. Jesu Kristi komme til jord stadfester det. Når jeg speiler meg i juleevangeliet, ser jeg at jeg tilhører en menneskehet som Gud ærer så høyt at hans evige enbårne Sønn ble en av oss. Jesus Kristus er nå for evig og alltid Gud og menneske i én person. Ved hans oppstandelse og himmelfart sitter nå et stykke menneskenatur ved Gud Faders høyre hand. Et stykke natur, slik vi er, slik barnet i mors liv er, slik embryoet i prøverøret er, sitter nå i forklaret skikkelse, som vi sier, ved Gud Faders høyre hand og har all makt i himmel og på jord! Kom ikke og si at vi mennesker bare er noen ekstra velutviklede aper! Et slikt syn kan nok synes som beskjedenhet på egne vegner, men det er i virkeligheten et dødsfarlig selvbedrag. Den kristne skapertro vet det. Juleevangeliet stadfester det. Å være menneske er noe enestående på denne jord, og gjennom vår egen skapte natur, gjennom vårt eget kjøtt og blod, som Guds Sønn har iført seg, søker Gud oss opp.

Og hvorfor ble Guds Sønn menneske? For å frelse oss. For å dø for oss. Vi kan ikke se menneskeverdet klarere enn vi se det i lyset fra Jesu kors på Golgata. En slik verdi har vi i Guds øyne og så høyt er vi elsket at Sønnen gikk i døden for syndene våre. Og det gjelder det enkelte menneske. Gud sparte ikke sin egen Sønn, men gav han for oss alle, står det. Legg merke til det: for oss alle.

Ja-til-livet-engasjementet i vår tid er løfterikt. Men det er trekk og tendenser som også merkes i våre egne rekker, som vi må ta oppgjør med. En av disse ting er ideen om at samfunnet må ha en abortlov, som jo er en lov om drap av ufødte barn. Denne ideen er grunnfalsk. men det vi kaller kristenfolket, har ytt forholdsvis liten motstand mot denne tanken. Det kan være lærerikt å gå tilbake til mellomkrigstida for å forstå situasjonen som vi befinner oss i.

En rekner med at de illegale aborter [2] i Norge øket stadig fra ca. 1910, særlig i Kristiania. Det er blitt forklart dels med de sosiale forhold, dels med økende krav til materiell levestandard og en kynisme som bredte seg, ikke minst under inntrykk av første verdenskrig. En økning fant også sted i antatt legale aborter, men straffelovens § 245 fungerte utvilsomt bremsende på antallet.

Med straffeloven av 1902 var det for første gang i Norge - indirekte - blitt åpnet adgang i lovverket til abortus provocatus. Straffelovens § 245 hadde nemlig straffebestemmelser for det som ble kalt for "rettsstridig" fosterfordrivelse, uten at dette ble definert, og antydet dermed indirekte læren om at det fantes tilfeller som ikke var rettsstridige. Og allerede i 1899 uttalte Justisdepartementet i et rundskriv at kunstig fremkallelse av abort anses rettmessig hvis det står om kvinnens liv eller helbred, eller hennes bekken er for trangt til at et levedyktig foster kan passere. Denne avgrensning kan ses som det offisielle norske standpunktet fram til den første abortloven ble vedtatt i 1960 (jeg ser naturlig bort fra en abortbestemmelse som kom under okkupasjonen), selv om praksis fjernet seg stadig mer fra dette - dels under dekke av tanken om en forandring i rettsbevisstheten blant folk, dels ved at medisinsk indikasjon ble tøyet og tøyet i retning av sosial indikasjon.

I 1930-åra gikk diskusjonens bølger høyt om abortspørsmålet. En reknet med at mange aborter ble foretatt på grunn av fattigdom og sosial nød eller på grunn av skammen over å være med barn uten å være gift. I forskjellige fora ble spørsmålet behandlet, og midt på 1930-tallet stod p. d. e. s. straffelovrådets forslag og p. d. a. s. Louise Isachsens forslag klart mot hverandre. At en i kirkelige kretser i så stor grad sluttet opp om Louise Isachsen istedenfor å kjøre en konsekvent livsvernlinje, ble skjebnesvangert for abortkampen til denne dag.

La meg kort skissere en del forslag som ble satt fram:

1. Sentralstyret i Den norske lægeforening oppnevnte en komite som avgav innstilling i mai 1930. Komiteflertallet gikk inn for at abort skulle være tillatt på det som kaltes medisinsk, humanitær og sosial indikasjon. Innstillingen ga støt til en omfattende diskusjon.

2. I juni 1934 leverte en gruppe medisinere og jurister to lovforslag. Det ene gikk på endring av straffeloven, det andre var forslag til en abortlov. De foreslo at abortinngrep ikke skulle straffes "hvor svangerskapets avbrytelse er fremkalt av en lege med den svangre kvinnes samtykke og innen tre måneder efter besvangrelsen". Dette er altså 60 år sia (i 1994)! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at straffrihet måtte være ensbetydende med fri abort. Det særlige abortlovforslaget var bare ment å gjelde offentlige sjukehus og sjukehus som drives med bidrag av stat og kommune, og var altså et lovforslag om abort så å si i det offentliges regi. Det gikk først og fremst på prosedyre for behandling av tillatelse til inngrepet.

3. I 1935 leverte så den utvidede straffelovkomite innstilling om forandring av straffeloven og om en "lov om avbrytelse av svangerskap". Abortinngrep skulle kunne foretas på såkalte medisinske, etiske, evgeniske og sosiale eller humanitære indikasjoner, men bare kunne utføres på sjukehus. Var den svangre kvinnen gift, skulle mannen normalt uttale seg, og leger eller legeråd måtte prøve om vilkår etter loven var tilstede. Medisinaldirektøren skulle være ankeinstans og også ha det avgjørende ordet i visse tilfelle. Straffebestemmelsene om fosterfordrivelse i straffeloven skulle avsvekkes. Men det var ikke ensstemmighet. Distriktslege Stian Erichsen og advokat Aage Schou dissenterte i straffelovrådet og tok avstand fra abort på sosiale eller humanitære indikasjoner, og dermed også abort på grunn av at kvinnen var ugift. Erichsen ville likevel holde åpent for hva en kunne kalle abort på sosialmedisinske dikasjoner i "ekstreme skarpt avgrensede tilfelle". Mens Erichsen og Schou var tilbakeholdende med svekkelse av straffebestemmelsene, var det andre medlemmer av rådet som talte for straffrihet for kvinnen selv.

Det hevet seg mange røster mot liberaliseringen, og noen lovbehandling ble det ikke før krigen kom. Kanskje sparte krigen da flere norske liv enn den tok.

Nå skal vi se litt på mobiliseringen for å bremse opp på fosterdrapet. I skremmende grad nøyde en seg med å kjempe mot abort på sosiale indikasjoner.

1. På et møte i Det norske medisinske selskap i 1931 ble det lagt fram et forslag fra lege Louise Isachsen om tillegg til straffelovens § 245 og om regler om provosert abort. Louise Isachsen ville at det skulle hete i straffeloven at Kongen eller den han dertil bemyndiger, fastsetter regler hvoretter provosert abort kan finne sted. Og i sitt forslag til slike regler opererte hun med såkalte medisinske, etiske og evgeniske indikasjoner, det siste i kombinasjon med sterilisering [3]. Men svangerskap hos ugifte eller sosiale indikasjoner skulle ikke være abortgrunnlag.

2. I 1934 ble Louise Isachsens forslag levert til justisministeren noe revidert og omskrevet i lovs form [4].

3. I brede kretser, og ikke minst i kirkelige kretser, kom en til å trykke forslaget til sitt bryst. I november 1931 avgav Det frivillige kirkeråd en uttalelse som inneholder en noe mer restriktiv holdning til indikasjonene enn Louise Isachsens forslag, men som åpnet for abort både ved fare for morens liv eller helse og på såkalte etiske og evgeniske indikasjoner. I september 1934 henvendte Norges kirkelige landslag seg til Justisdepartementet og anbefalte Louise Isachsens forslag som grunnlag for videre behandling av abortspørsmålet. Det frivillige kirkelige landsmøte vedtok i oktober samme år et opprop mot liberalisering utover indikasjonsbestemmelsene i dette forslaget. Oppropet fikk tilslutning av over 200 000 voksne kvinner og menn.

I samme måned henvendte Den norske kirkes biskoper seg til regjeringen og advarte mot å møte sosiale problemer med usosial brutalitet. De hevdet at fare for morens liv eller helse var eneste akseptable abortindikasjon utenom "abnorme tilfelle, f. eks. hvor det foreligger notorisk voldtekt, blodskam eller lignende".

Ved midten av 1930-åra forelå det altså en rekke forslag til liberalisering og lovendringer i forhold til Justisdepartementets avgrensing av abort i 1899 og straffeloven av 1902. En aktiv liberaliseringsbevegelse munnet ut i straffelovrådets forslag, som innebar at alle de typer indikasjoner det senere har vært vanlig å tale om, skulle kunne gi grunnlag for abort. En mer konservativ front, som ikke minst bestod av kirkelige miljøer, samlet seg om Louise Isachsens forslag. Dermed la en etter min overbevisning opp til en dobbeltmoral som har fulgt Den norske kirke og f eks. Kristelig folkeparti i abortsaken senere.

Etter dette må det kunne sies at abortdebatten sporet av i mellomkrigstida. En konsekvent livsrettstenkning ut fra det femte bud og det kristne menneskesyn synes å ha vært oppgitt av de aller fleste.

Men det fantes klarere røster.

Romerkirken hadde et pave-rundskriv fra 1930 som den sikkert følte seg forpliktet på. Her lærte paven en konsekvent avvisning av abortus provocatus. Han skrev: "Hva angår - de "medisinske og terapeutiske indikasjoner", så har vi allerede sagt hvor stor medfølelse vi har med den mor hvis helse og liv er blitt utsatt for alvorlig fare ved utførelsen av den gjerning som naturen har tildelt henne. Men hva kan noen sinne være en tilstrekkelig grunn til på noen måte å unnskylde direkte mord på uskyldig liv? For det er nemlig det det her er tale om. Enten det går ut over moren eller barnet, så strir det mot Guds bud og naturens lov: Du skal ikke slå ihjel. Begges liv er hver for seg like hellig, og ingen, ikke engang samfunnet har rett til å tilintetgjøre det." "Hva kan noen sinne være en tilstrekkelig grunn til på noen måte å unnskylde direkte mord på uskyldig liv?" spurte Pius 11. Hva svarer vi på et slikt klart spørsmål? [5]

Jeg kjenner til en sterk tverrkirkelig uttalelse. På den kopien jeg har, står det: "Opropet undertegnet i 1934, men ikke offentlkiggjort før nu." Jeg går ut fra at det da ble offentliggjort i 1935. Det lyder slik:

"Til de kristne.

I denne tid gjør mange livssyn og opfatninger som avviker fra Guds lov, sig sterkt gjeldende i vårt samfund.

En kristen må ikke la sig lede bort fra den sunde lære som er gitt oss i Guds ord.

Med stor førførende makt kreves der nu nye bestemmelser, som tar sikte på å gjøre fosterdrap lovlig. - Blir disse bestemmelser vedtatt, svikter våre lover på dette punkt den kristne moral og innfører hedensk livssyn.

Ingen kristen må la sig smitte av dette vesen, som vil føre til ulykke både for dette og det kommende liv.

Ingen kristen må derfor gi sitt samtykke til dette lovforslag.

Ingen kristen må medvirke til fosterdrap, eller ha befatning dermed.

Vi minner de kristne kvinner om ordet: "Kvinnen skal bli frelst gjennem sin barnefødsel, såfremt hun blir i tro og kjærlighet og helliggjørelse med tugtighet." (1. Tim. 2,15.)

Vi minner de kristne menn om ordet: "Mennene er skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer." (Ef. 5,28.) - Ut fra dette ord plikter de ved avholdenhet og selvtukt å ta hensyn til sine hustruer. -

Den begrensning som ligger i disse ord er den lov som gjelder for kristne i ekteskapet i dette forhold.

Ordene er gitt hver enkelt mann og kvinne til rettledning. Begge parter er her stillet inn for Guds åsyn. Intet annet menneske, det være læge eller andre, kan gis rett til her å gripe inn i forholdet mellem ektefolk, slik som de nye lovforslag gir uttrykk for.

Blir en kvinne overrumplet av synd mot det sjette bud, gjelder Jesu lov: Søk tilgivelse hos Ham som har tilgivelse i eie, og synd ikke mere. - En slik kvinne synder dobbelt ved å la sig behandle efter den anvisnimng lovforslaget gir. Hun blir skyldig i både hor og mord.

Behandlingen kan tillike medføre sterilitet [6], og dermed har en ugift kvinne mistet den moralske rett til senere å inngå ekteskap.

Ingen menneskelig lov kan omstøte Guds lov.

Blir en hedensk lov vedtatt, som landets lov, faller alle de som følger den under Jesu dom.

Vi vil minne alle de kristne om at de efter nestekjærlighetens lov har den helligste forpliktelse til å støtte alt arbeid, som på rett og sund måte, søker å hjelpe barnerike familier som er vanskeligstillet med hensyn til hus og livsophold, og efter beste skjønn støtte alt som vil lette menn og kvinner i moden alder til inngåelse av ekteskap."

Underskriverne er:

Johan Lunde, Oslo biskop; for Den Katolske Kirke i Norge: Jac. Mangers, biskop av Selja; Metodistkirken ved Yngvar Johansen, pastor; for Den Evangelisk Lutherske Frikirke: K. A. Andersen, formann; Albert G. Lunde; T. B. Barrat, forstander for menigheten Filadelfia; for Den Fri Evangeliske Alliance Misjon: L. Monsen - H. Storm, forstandere; og for Baptistsamfundet: J. A. Øhrn.

Etter underskriftene er det tilføyd:

"Den kvinne eller mann, som bryter med det syn, som her er fremholdt vil uvegerlig falle under Guds dom ifl. Math. 18,18. -" Her er med andre ord vist til bindenøkkelen.

Vi befinner oss på mange måter i den samme debatten i dag. Der kirken i tidligere tider har talt klart, tar en så ofte idag utgangspunkt i ytre vanskeligheter. Det klare framstilles som uklart. Bispemøtet har i nyere tid villet akseptere abort "når morens liv står i fare ... og når hennes helse er truet på en slik måte at fullført svangerskap og fødsel vil bety en alvorlig helseknekk for resten av livet", det har vært lavmælt i kritikk av såkalte etiske eller strafferettslige og evgeniske eller arvemessige indikasjoner og har konsentrert seg om kampen mot abort på sosiale indikasjoner. Hyrdebrevet i 1978 er vel det klareste som er kommet fra biskopene samlet. Kristelig folkeparti må kunne sies å ha holdt en liknende profil. Det er på sett og vis forståelig at fri-abort-tilhengerne har klart å framstille abortkampen som en kamp om hvem som skal bestemme, en legenemnd eller kvinnen.

Vi er utfordret til å blankpusse Bibelens lære og anvende den på gamle og nye problemstillinger.

Det må ses som et stort framskritt at Ja-til-livet-bevegelsen har medlemsorganisasjoner som ikke kan tenke seg abortinngrep unntatt for å redde morens liv. Livsrett og menneskeverd slår vel dette fast i statuttene, og Lejeune-erklæringen, som Pro vita bygger på, blir tolket slik. Dette er nærmere det ideale enn Louise Isachsens forslag og bispemøteuttalelser både fra mellomkrigstida og senere. Jeg vil håpe og kanskje tro at antiabortorganisasjonene har trukket Kr. F. i mer restriktiv retning.

I møte med vanskeligstilte gravide er det omgivelsenes og samfunnets plikt å søke å hjelpe både mor og barn enten problemet er av fysisk, psykisk [7], genetisk, sosial, økonomisk eller noen annen art. Vi trenger ingen fosterdrapslov. Men vi trenger en lov om omsorg for mor og barn. Det er ikke bare det ufødte barnet som er offer for abortpraksisen. Kvinnen er det høg grad også. Mange blir fysisk merket. Risikoen for å miste barn under senere svangerskap øker. Mange angrer bittert. En snakker idag om et særlig etter-abort-syndrom av sorg, savn, depresjon, skyldfølelse og fortvilelse. Det kan komme til overflaten etter mange år. En undersøkelse av selvmordsforsøk i England viste i sin tid at blant kvinner som forsøkte å ta sitt eget liv, var det ni ganger så mange som i gjennomsnittsbefolkningen som hadde gjennomgått abortinngrep.

Det er positivt at abortsaken blir holdt levende i en annen utstrekning enn for en mannsalder sia. Men vi må ta et oppgjør med ideen om en abortlov. Vi må ikke gi inntrykk av at abortdebatten er en debatt om hvem som skal bestemme, kvinnen eller en samfunnsautorisert instans. Vi må framholde at Skaperen har forbudt oss å se på mord som problemløsning. Og vi må være konsekvente i møte med nyere problemstillinger. Her tenker jeg særlig på holdningen til nyere prevensjonsmidler, spiraler, p-piller og nye metoder fordi de virker eller kan virke som tidlig-abort-midler. At Ja-til-livet-folket ofte tier om dette av uvitenhet, taktikk eller frykt er dødsfarlig for de minste av våre minste medmennesker, og det undergraver troverdigheten i abortkampen forøvrig. Det siste har noen av våre motstandere begynt å oppdage. Vi må slutte å tie om den delen av prevensjonsmetodikken som virker eller kan virke som hva jeg altså kaller tidlig-abort-midler, dvs. at de lar befruktning finne sted, et nytt individ blir altså skapt, men dette lille medmennesket hindres i å feste seg i livmoren og fortsette sin vekst og utvikling der, dvs. at det dør. Det er utbredt enighet om at spiralene virker slik. Fagfolk vet også at p-pillene kan virke slik, men det er det visst få vanlige mennesker som er klar over, idet folk flest synes å tro at p-piller alltid og bare hindrer eggløsningen, men det er ikke sant, og så kan denne andre mekanismen komme inn, som faktisk betyr at det nye individet dør. Og dessverre kan alle typer p-piller virke slik. Ved regelmessig bruk av p-piller kan vi anslå antallet fosterdrap til 20 000 pr. år pr. 100 000 kvinner som bruker pillen, og ved spiral fem ganger så mange! [8] Vi hører jo også om utvikling av nye midler med det vi kan kalle tidlig-abort-virkning. Ut fra det 5. bud, Du skal ikke slå i hjel, må vi si klart nei til spiraler og p-piller og nye midler som virker eller kan virke som tidlig-abort-midler.

Videre tenker jeg ikke minst på holdningen til prøverørsbefruktningen. Prøverørsbefruktningen er et gigantisk lotterispill med menneskeliv, hvor de aller fleste dør og kanskje noe slik som en av 30 kommer ut med livet som gevinst. For det befruktes flere egg pr. forsøk, dvs. at flere nye menneskeliv blir til, la oss antyde et antall på fem pr. forsøk. Og la oss si at det resulterer gjennomsnittlig i at det blir født femten barn på hundre forsøk, og samtidig etter et slikt reknestykke i at 485 barn dør. På ti år (1984-94) er det født to tusen prøverørsbarn i Norge. Hvor mange individ er døde? Jeg tror 60-70 000 er et forsiktig anslag.

Da loven var til behandling, var det mye snakk om sider ved denne praksis, om forskning og nedfrysing, men hvor var kristenfolket, og hvor var Kr. f. i forhold til det elementære faktum at hvordan en enn snur og vender på det, dreier det seg om en barnefiendtlig befruktningspraksis der de aller, aller fleste av disse våre små medmennesker dør? Og hvor er kristenfolket, og hvor er Kr. F. i dag (1994) når loven er til revisjon? Kristne mennesker må ta avstand fra prøverørsbefruktning som med én munn. Istedenfor å drive med slike umenneskelige metoder, skulle samfunnet bringe abortproblemet og barnløshetsproblemet sammen. Adopsjon skal være den nødløsning som våre motstandere vil at abort skal være [9]. Om en mor er så fortvilet at hun ikke skjønner hvordan hun skal kunne ta seg av det barnet hun bærer, kan hun jo vises til en skare ufrivillig barnløse som gjerne vil gi et lite barn en trygg heim. Og adopsjon, ikke ufyselige befruktningsmetoder, skal være løsning på barnløshetsproblemet. Det er en livsbejaende løsning på barnets premisser.

Den dagen det såkalte kristenfolket for alvor starter kampen mot fosterdrapet, vil seieren halvvegs være vunnet. Vi har ennå ikke reagert sakssvarende på borgerkrigen mot ufødte medmennesker. Folk i menigheter og organisasjoner må være fortropper i kampen for den grunnleggende menneskerett, som rett til livet er. Men ennå har vi ikke fått et skikkelig eierforhold til denne striden.


Noter

[1] Brev til Dionysios

[2] Usanne påstander om illegale aborter har vært brukt i propagandaen for å fremme legalisering av abort. Det gjelder både omfang og faremomenter. I USA ble det påstått at det var 1 million abortinngrep årlig før den fatale høgsterettsdommen i 1973, og at 5 - 10 000 kvinner årlig døde av inngrepet. Statistikken viser imidlertid at antall dødsfall blant kvinner som følge av abortinngrep gikk radikalt ned etter at sulfa og penicillin ble tilgjengelig på 1940-tallet, og etter 1960 var ikke tallet oppe i så mye som 300. I 1972, året før høgsterettsdommen, døde 39 kvinner av abortinngrep i hele USA. Etter faglig berekning kunne antallet inngrep ligge på 100 000. Bernard Nathanson har bekjent at den gangen han var for abort, var han med på å påstå at 5 - 10 000 kvinner årlig døde av abortinngrep selv om han visste at det ikke var sant. Det fungerte politisk. Også ved såkalt legale abortinngrep dør noen kvinner. Illegal abort er i dag ikke forbundet med vesentlig større fare for morens liv enn legal abort er. Forbud mot abort vil ikke føre til at flere kvinner dør, men det motsatte , og det vil redde mange barn. (Dr. and Mrs. J. C. Willke: "Abortion. Questions & Answers.", 1991-utgaven (W&W), 167ff)

[3] Sml. Nazi-Tyskland:

1933 - Abort tillatt dersom morens liv eller helse er truet og dersom det er sannsynlig at barnet har arvelige og overførbare defekter.

1935 - Bare tyskere og blodsbeslektede kan være statsborgere, ikke jøder.

1939 - Leger kan utføre "barmhjertifghetsdrap" på ulegelig syke.

(W&W 192)

Hitler var imot abort av "ariere", men tillot og oppmuntret det på andre. Det svarte til steriliseringsloven av 1933. I Nürnberg-oppgjøret etter krigen ble ti nazi-ledere anklaget for forbrytelse mot menneskeheten i form av å oppmuntre og tvinge til abort. (W&W 229f)

Det opprinnelige "rasehygieniske" eutanasiprogrammet stammet ikke fra Hitler, men fra enkelte leger. Det første gasskammeret var planlagt av professorer i psykiatri fra 12 tyske universiteter. De valgte ut pasienter til å dø. Etterhvert ble asylene nesten tømt. I 1939 begynte barneleger å tømme institusjoner for handicappede barn. Ved krigens slutt drepte legene sengevætere, evneveike og barn med misdannede ører. Funksjonshemmede og gamle ble hentet og drept. Det var leger som satte igang, og de gjorde det frivillig. Gasset legene ihjel hundretusener "defekte" individer i sitt eutanasiprogram, fortsatte Hitler med gassing av millioner sigøynere, jøder, polakker, russere og andre. (W&W 228f)

L. Alexander i art. "Medical Science Under Dictatorship" (1949): "It started with the acceptance of the attitude, basic in the euthanasia movement, that there is such a thing as a life not worthy to be lived. (NB!NB!) This attitude in its early stages concerned itself merely with the severely and chronically sick. Gradually, the sphere of those to be included in this category was enlarged to encompass the socially unproductive, the ideologically unwanted, the racially unwanted, and finally all non-Germans."

(W&W 193f)

Sml. også Margaret Sanger, som grunnla Planned Parenthood. Hun var både aborttilhenger og tilhenger av selektiv sterilisering. Hun betraktet svarte, jøder, italienere og andre som laverestående og arbeidet for et raseprogram til Hitler gjorde dette upopulært. Planned Parenthood har oppnådd mye støtte i samfunnet som familieplanleggingsorganisasjon og får omtrent to tredjedeler av sine penger fra offentlige skattepenger. Etterhvert er klientellet blitt mer ugifte tenåringer som uten sine foreldres vitende blir utstyrt med spiraler og p-piller og hjulpet til abortinngrep. Organisasjonen kjemper militant for fosterdrap og har over 50 abortsentre og over 700 lokale klinikker i USA. . (W&W 291ff)

[4] La oss se nærmere på Louise Isachsens forslag slik det ble innlevert til justisministeren i 1934:

Evgenisk indikasjon ble beskrevet som "besvangring av eller ved mindreverdige individer". Louise Isachsen ville her ha tvungen sterilisering i forbindelse med abort. Begrepet "mindreverdig individ" må da være svært uklart. I dag ville en vel betrakte det som grovt diskriminerende. Ser vi ikke her en konsesjon til en utvikling mot fosterdiagnostikk og selektiv abort? Ut fra det 5. bud og Bibelens lære om det enkelte menneskes verd, sier det seg selv at indikasjonen må avvises.

Som såkalt etisk indikasjon reknes voldtekt, besvangring av kvinner under 15 år og blodskam. Men det kan ikke være tvil om at ei ulykkelig kvinne eller jente ville gjøre situasjonen ufattelig mye vanskeligere ved å få avlivet et barn som er begynt å leve i henne. Apropos denne indikasjon slår det en i hvilken grad muligheten for adopsjon synes å ha vært fraværende i debatten dengang som nå. Fra et kristent synspunkt må vi også her hevde menneskelivets ukrenkelighet.

Ved medisinsk indikasjon forstod Louise Isachsen "stor fare for kvinnens liv eller helbred". Det er på linje med justisdepartementets avgrensning i 1899, men ligger langt fra det mange Ja.-til-livet-folk sier nå, at liv mot liv er den eneste indikasjon en kan gå med på. Spørsmålet om abort hvor liv står mot liv, må da være et av de vanskeligste etiske spørsmål som tenkes kan, og en bør ikke ta lettvint på det. Dessuten glir begrepet liv mot liv lett over i begrepet fare for livet. Det er et svært tøyelig begrep. En viss brems ligger naturligvis i formuleringen "stor fare", som hos Louise Isachsen. Men hun setter ikke bare kvinnens liv opp mot barnets liv. Hun setter også kvinnens helbred opp mot barnets liv. Og det kan ikke være tvil om at det bygger på en devaluering av barnet. Nei, den eneste situasjon der det kanskje kunne komme på tale å forsvare abort moralsk, måtte være den sjeldne situasjonen der liv står mot liv. Men noen opplagt sak er det ikke. Det ser vi hvis vi tar utgangspunkt i at det ene liv ikke er mer verd enn det andre. Og hvem vil si at en mor handler galt om hun ofrer livet for sitt barn?

[5] Sml. redaksjonell artikkel i medisinsk tidsskrift 1970 sitert i W&W 195: "Since the old ethic has not yet been fully displaced, it has been necessary to separate the idea of abortion from the idea of killing, which continues to be socially abhorrent. The result has been a curious avoidance of the scientific fact, which everyone really knows, that human life begins at conception, and is continuous, whether intra- or extra-uterine, until death. The very considerable semantic gymnastics which are required to rationalize abortion as anything but taking a human life would be ludicrous if they where not often put forth under socially impeccable auspices. It is suggested that this schizophrenic sort of subterfuge is necessary because, while a new ethic is being accepted, the old one has not yet been rejected."

[6] I fotnote står det: "Selvforskyldt."

[7] En amerikansk undersøkelse fra 1972 viser at negative følelser overfor et uventet svangerskap sjelden fører til en negativ holdning til barnet etter fødselen. (W&W 140) Et svensk forsøk på å vise negativ tendens for barnet av å være uønsket tidlig i svangerskapet (1966) er tilbakevist av P. Cameron (1976). (W&W 141) På den annen side har en sett en økning av infanticid i Japan til tross for fri abort. (W&W 140)

Er ikke prenatalt uønskede barn mer utsatt for mishandling? Nei, ikke etter en kjent undersøkelse av professor Lenoski ved University of Southern California, publ. 1980, Av 674 mishandlede barn, var hele 91% planlagt og ønsket mot 63% i kontrollgruppen, 24% av guttene var oppkalt etter faren mot bare 4% i kontrollgruppen (W&W 143).

Abort og barnemishandling følges ad. Barnemishandlinger i USA: 1973: Anslått til 167 000. 1979: Registrert ca. 711 000. 1982: Registrert 929 000. 1989: Oppgitt 2 400 000. I Canada Journal of Psychiatry (1979) har professor Phillip Ney påvist at drap på ufødte barn senker terskelen for mishandling av fødte barn (W&W 145).

Av 6 298 kvinner i seks forskjellige undersøkelser, henvendte bare 13,2% seg et annet sted for å få abort etter å være blitt nektet det et sted (W&W 146).

[8] Sml. W&W, s. 234.

[9] Abortus provocatus betyr å overlate sitt barn til noen som dreper det. Adopsjon betyr å overlate sitt barn til noen som tar vare på det. Imidlertid beholder ifølge W&W, s. 305, over 90% av ugifte mødre barna de føder.

Å være adoptivbarn er normalt ikke skadelig. Risikoen for ikke-normal utvikling er større for barn med aleine-mødre. (W&W 305f; 309) I USA blir kanskje 50 000 babyer adoptert hvert år, mens kanskje to millioner ektepar og en million enslige søker å få adoptere.

National Right to Life mener at registrering av den biologiske avstaming ikke må være absolutt utilgjengelig, men heller ikke absolutt åpen, men tilgjengelig ved gjensidig ønske. (W&W 312f)

Tilbake til åpningsside