Tilbake til åpningsside

Tilbake til oversikt over avisartikler

Kronikk i tre deler

Jesu mor i romerkirken og i Bibelen

Ved sokneprest Ragnar Andersen

Del I

Dragningen mot den romersk-katolske kirken, som ikke minst merkes blant yngre mennesker i det høgkirkelige miljøet, utfordrer til stillingtaken. I denne kronikken vil vi se på et spørsmål som skiller romersk-katolsk og evangelisk teologi: Hvem er Jesu mor, og hvilket forhold står hun i til oss?

Vi vil klarlegge og drøfte den romersk-katolske kirkelæren om Maria (mariologien) og særlig spørre hvordan den forholder seg til Bibelen, som for evangelisk teologi er avgjørende lærenorm og dommer i alle lærestridigheter.

Romersk mariologi

Det andre vatikankonsilet (1962-65) står sentralt i nyere romersk-katolsk læreutvikling. I konsilets dogmatiske konstitusjon om kirken, "Lumen gentium" fra 1964 (= LG), er mariologien viet det avsluttende kapitel 8 (LG 52-69). "På denne måten kan nemlig protestantiske teologer bedre innse at den katolske lære om Maria ikke er vilkårlig, og at Maria ikke mer kan isoleres fra Kristus enn Kirken kan det", heter det i innledningen i en utgave av konstitusjonen.

Et annet viktig mariologisk dokument fra nyere tid er Johannes Paul 2.'s encyklika "Redemptoris mater" fra 1987 (= RM). Og både konsil og pave er bundet av dogmet om Marias frihet fra arvesynden (1854) og dogmet om hennes opptakelse til himmelen (1950).

"Den katolske kirkes katekisme" - godkjent av Johannes Paul 2. i 1992 (= K), hevder som grunnprinsipp: "Det som den katolske tro tror om Maria, har sitt grunnlag i det den tror om Kristus, mens det den lærer om Maria, igjen kaster lys over det den tror om Kristus." (K 487) Min påstand er imidlertid at læren om Maria, den nye Eva, langt på veg framstår som en parallell til læren om Kristus, den nye Adam. Maria er ved Guds nåde uløselig forbundet med sin Sønn. En må forstå det slik at Kristus virker ikke uten at også Maria virker, og Maria virker ikke uten at også Kristus virker.

Forøvrig kan en gjenfinne mye av, om ikke alt det romerkirken lærer om Maria, i østkirkens fromhetsliv, men uten den trostvang som ligger i den romersk-katolske dogmedannelsen. Og østkirken avviser læren om Marias ubesmittede unnfangelse i sin mors liv.

Utvalgt og syndfri

Den enestående oppgaven å være Guds Sønns mor krever etter romersk tro enestående forutsetninger. Fra evighet valgte Gud ut Maria til den oppgaven å unnfange og føde Kristus i tidens fylde. (K 488) Etterhvert er så kirken blitt klar over at Maria var blitt gjenløst allerede da hun ble unnfanget (K 491). "Hun ble løskjøpt på særlig opphøyet vis av hensyn til Sønnens fortjeneste" (LG 53).

I middelalderen var denne læren om Marias ubesmittede unnfangelse i sin mors liv omstridt. Men fransiskanerne forsvarte den. Det samme gjorde seinere jesuittene mot dominikanerne.

Læren ble dogmefestet av pave Pius 9. i 1854: "Vi erklærer, uttaler og definerer at den lære som sier at den saligste Jomfru Maria, fra det første øyeblikk av sin unnfangelse, ved en særlig nåde og gunst fra den allmektige Gud, med henblikk på Jesus Kristus, menneskenes frelsers fortjenester, ble bevart ubesmittet av den opprinnelige synds flekk, er en lære som er åpenbart av Gud, og som derfor må bli trodd fast og bestandig av alle troende."

I tillegg til at Maria altså ved en særlig nåde ble skånet fra å få del i arvesynden, forble hun ved Guds nåde fri for personlig synd hele livet (K 493). Kristus ble altså født av en syndfri kvinne, som ofte er omtalt som motpol til Eva, som falt ved ulydighet. Med tilslutning siteres Ireneus: "Ved sin lydighet bidro hun både til sin egen og menneskeslektens frelse." (LG 56; K 494). Selv om også Maria blir frelst, trengte hun ingen syndsforlatelse.

Guds bolig

Maria er Sønnens og Åndens fremste verk i tidens fylde. "Fordi Ånden hadde forberedt henne, finner Faderen for første gang i frelseshistorien den bolig hvor Sønnen og hans Ånd kan bo blant menneskene." (K 721) "Maria, som Herren selv kommer for å bo i, er personifiseringen av Sions datter, paktskisten, det sted hvor Herrens herlighet bor: hun er Guds "bolig blant menneskene" (Jh åp 21,3). Hun er "full av nåde" fordi hun helt tilhører ham som kommer for å bo i henne, og som hun skal sette til verden." (K 2676).

Jomfru og mor

"Ved å fordype sin tro på Maria som jomfru og Mor, er Kirken blitt ført til å bekjenne at hun virkelig var og alltid forble jomfru" (K 499). Som Kristus ble unnfanget uten manns medvirkning, ble han også født uten at hans mor ble fysisk merket av det. Maria fødte ikke flere barn og hadde ingen kjønnslig omgang med sin mann. Og når Bibelen nevner at Jesus hadde brødre og søstre, er disse ikke barn av Josef og Maria, men nære slektninger.

Marias frelseshistoriske oppgave som Guds Sønns mor forlenges i oppgaven som kirkens mor, og hun har en sentral rolle i kirkens liv. De troende søker styrke for sin tro i Marias tro.

At jomfru Maria er kirkens mor gir seg både ut fra at de kristne åndelig sett er Kristi brødre og søstre (LG 63), og ut fra at kirken som organisme er Kristi legeme (LG 53). Men det knyttes også direkte til Jesu ord på korset til Maria: "Kvinne! Se, det er din sønn." Og til Johannes: "Se, det er din mor." (Jh 19,25ff) I likhet med Johannes får alle Jesu disipler Maria som sin mor. Ja, Kristi mor blir gitt til hele menneskeheten og hvert enkelt menneske som mor i nådens orden. Maria medvirker stadig i himmelen ved sin morskjærlighet til de troendes åndelige fødsel og oppdragelse.

Formidler

Maria har en særegen formidlerrolle i forløsningsverket. Og det har vært sterke ønsker om å få dogmefestet at hun er "all nådes formidlerske" og "medforløserske". Alfonso Liguori (d. 1787), som i 1871 ble opphøyet til normaletiker, fremmet den førstnevnte betegnelsen, og Benedikt 15. (d. 1922) godkjente den i liturgisk sammenheng. Det andre vatikankonsilet lærer: "Hun tok en enestående del i Frelserens verk. Hun gjorde det ved sin lydighet, sin tro, sitt håp og sin brennende kjærlighet, for at Guds liv skulle gjenopprettes i sjelene. Av den grunn er hun vår Mor etter nådens ordning." (LG 61)

En spør seg uvilkårlig om det er slik å forstå at både inkarnasjonen og offerdøden var avhengig av Marias lydighet mot Guds plan. "Den miskunnelige Fader har villet la den forutbestemte mors samtykke gå forut for selve menneskevordelsen: Likesom en kvinne [Eva] en gang hadde bidradd til døden, skulle således en kvinne nå bidra til livet." (LG 56) "Ved Gud, den Allmektiges nåde gikk hun inn for å tjene forløsningens mysterium under Sønnen og med ham. Det er altså med rette fedrene mener at Maria ikke har vært et rent passivt redskap i Guds hånd, men at hun tvertom i frihet, tro og lydighet medvirket til menneskenes frelse." (LG 56) "Det var ikke uten hensikt at Gud lot henne stå ved korset for å la henne ta inderlig del i sin enbårne Sønns lidelse, forene seg med hans offer som bare en mor kan gjøre det, i kjærlighet gi sitt samtykke til slaktingen av det offerlam hun hadde født." (LG 58) Tanken synes å være at Maria med sin lydighet mot Guds frelsesplan og sitt samtykke til sin Sønns offerdød bidro til vår frelse.

Etter Kristi himmelfart bisto så Maria "Kirkens førstegrøde" ved sin bønn om Helligåndens komme. (K 965) Og ved sine bønner bidrar Maria stadig til vår frelse.

Konsilet uttaler: "Hun ga ikke fra seg dette frelsesbringende oppdrag da hun ble opptatt i himmelen, hun går tvertom på alle måter i forbønn for å oppnå den evige frelses nådegaver for oss. Hennes moderlige kjærlighet omfatter Sønnens brødre, som under sin jordiske valfart er omgitt av farer og trengsler, inntil de har nådd fram til salighetens fedreland. Derfor blir Maria påkalt i Kirken under navn av talskvinne, hjelper, støtte og formidler. Alt dette bør tolkes slik at det verken tar noe fra eller legger noe til Kristi verdighet og kraft som den ene mellommann mellom Gud og menneskene." (LG 62)

Og i Pius' 6. trosbekjennelse fra 1968 heter det: "Vi tror at den helligste Guds mor, den nye Eva, Kirkens mor, i himmelen fortsetter sin morsgjerning når det gjelder Kristi lemmer idet hun medvirker i fødsel og utvikling av guddommelig liv i de forløstes sjeler." (RM 47)

Som Herrens tjenerinne samvirker Maria uopphørlig med det frelsesverk Kristus har fullbragt. Og gjennom sitt stadige samvirke med sin Sønn vil Maria ha en særlig rolle som formidler av barmhjertighet når Kristus kommer igjen i herlighet.

Legemlig opphøyet til himmelsk herlighet

Da Maria endte sitt jordiske liv, ble hun med legeme og sjel opptatt i himmelen. Læren om Marias opptakelse kan føres tilbake til Gregor av Tours på 500-tallet og som legende betraktet til slutten av 300-tallet.

Denne læren ble dogmefestet av pave Pius 12. i 1950. Han sier: "Ettersom vår Frelser er Marias Sønn, kunne han, som fullkomment oppfylte Guds lov, slett ikke annet enn å ære sin elskede mor som han æret sin evige Far. Og da det stod i hans makt å la henne få denne store ære at hun forble forskånet for forråtnelse i graven, så må vi tro at han virkelig har handlet på denne måten."

Konsilet sier: "Til sist, da den rene Jomfru, som helt hadde vært beskyttet mot den opprinnelige synds plett, hadde endt sitt jordiske liv, ble hun med legeme og sjel opptatt i den himmelske herlighet og av Herren opphøyet til alle tings dronning, for enda mer å bli likedannet med sin Sønn, Herrenes Herre og seierherren over synden og døden." (LG 59)

Fra en bysantisk liturgi siterer "Den katolske kirkes katekisme" med tilslutning:

"Da du fødte, forble du jomfru;

da du sov inn, forlot du ikke verden,

o du Guds mor -

du gikk tilbake til livets kilde,

du som unnfanget den levende Gud,

og som ved dine bønner frelste vår sjel fra døden."

(K 966)

Del II

Kapitlet om Maria i det andre vatikankonsilets dogmatiske konstitusjon om kirken er preget av kompromiss mellom ulike utforminger av mariologien. En kan muligens merke en viss forlegenhet i forhold til mangelen på bibelsk hjemmel, for ikke å snakke om i forhold til den folkereligiøse Maria-dyrkelsen. Konsilet betoner at Maria i sin gjerning er helt avhengig av sin Sønn, og det søker i størst mulig grad å belegge sin lære ut fra Skriften.

Det samme gjør Johannes Paul 2., men det er neppe tvil om at han har tilskyndet til en større frimodighet på dette området, også når det gjelder å oppmuntre til valfart til steder hvor Maria skal ha vist seg, i den hensikt å bli styrket i troen i møte med henne. Og han taler med varme om mariologien i østlig liturgi og ikonografi.

Romersk Maria-dyrkelse

Ved Guds nåde er jomfru Maria "blitt opphøyet nest etter Sønnen over alle engler og mennesker, fordi hun er Guds høghellige mor og har fått del i Kristi mysterier", sier konsilets dogmatiske konstitusjon om kirken (LG 66). Det tilkommer henne en særlig ære framfor engler og helgener i den kristne gudstjeneste, og særlige fester er viet henne, uten at dette må forveksles med tilbedelsen av den treenige Gud. Konsilet "oppfordrer alle Kirkens barn til ivrig å fremme Maria-dyrkelsen, især den liturgiske, å verdsette de andaktsformer og fromhetsøvelser til hennes ære som i tidens løp er blitt anbefalt av Kirkens læreembete". (LG 67)

Troen fører til at en anerkjenner Guds mors høghet, og den vekker barnlig kjærlighet til henne og trang til å etterlikne henne. Både som jomfru og som mor er Maria forbilde for kirken i hellighet, tro, håp og kjærlighet. Johannes Paul 2. beskriver Maria som prototypen på den troende i den nye pakt og modell for kirkens pilgrimsferd gjennom verden.

Det er vel kjent at jo mer hennes barn tar sin tilflukt til Maria som mor, jo mer leder hun dem inn i Kristi uransakelige rikdom, hevder Johannes Paul 2.. Og for kvinner har kristenlivets marianske dimensjon spesiell betydning.

Bønn til Maria

Fra gammelt har katolikker søkt tilflukt hos Maria i fare eller nød. Det andre vatikankonsilet oppfordrer de troende til å be inntrengende til Maria at hun går i forbønn for oss hos Kristus. Ved sin bønn har hun medvirket i forløsningen under sitt jordeliv, og kirken lovpriser og ber i fellesskap med Jesu mor i himmelen. Kristus er vegen for kristnes bønn, men Maria er vegvisersken. Hun viser også de troende til Kristi legeme i sakramentet. "Maria, den opphøyede Sions datter, hjelper alle sine barn, hvor de enn er, og hvordan de enn har det, til i Kristus å finne vegen til Faderens hus." (RM 47)

Ved å be til Maria tar den troende imot henne hjemme hos seg selv, slik Johannes gjorde. "Vi kan be sammen med henne og til henne. Det er likesom Kirkens bønn bæres av Marias bønn. Den forenes med hennes i håpet." (K 2679) "Ved å betro våre bønner til henne overgir vi oss til Guds vilje sammen med henne" (K 2677).

I Ave Maria ber en: "Hellige Maria, Guds Mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime!" "Den katolske kirkes katekisme" tolker bønnen slik: "Ved å be Maria om å gå i forbønn for oss, bekjenner vi oss som syndere, og vi vender oss til "Miskunns Mor", til den allhellige. Vi overgir oss til henne "nå", i vårt livs "idag". Og vår tillit går så langt at vi allerede her og nå legger "vår dødstime" i hennes hender. Måtte hun være tilstede da, slik hun var det da hennes Sønn døde på korset, og måtte hun ta imot oss som en mor når vi kommer hjem, og føre oss til sin Sønn Jesus, i paradiset." (K 2677)

Tiltakende dyrkelse?

Maria-dyrkelsen synes å være tiltakende. Millioner av mennesker valfarter til steder der det hevdes at hun har vist seg. Det har vært nevnt 5-6 millioner årlig til Lourdes i Frankrike og Czestochowa i Polen og 4-5 millioner til Fatima i Portugal. Bare i USA er det minst 43 steder der hun sies å ha vist seg.

Mange katolikker tror at det var jomfru Maria som forårsaket kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa. Det heter seg at etter at flere mislykkede forsøk var foretatt, klarte Johannes Paul 2. i 1984 å innvie Russland til Marias ubesmittede hjerte. Året etter kom Gorbatsjov til makten, og med det fulgte glasnost og perestrojka og til sist kommunismens fall.

Og for nasjonalfølelsen i Johannes Paul 2.'s heimland Polen er Maria-dyrkelsen helt sentral. På 1600-tallet innviet kongen landet til Maria og kåret henne til Polens dronning. Det berømte Maria-ikonet i Czestochowa ble seinere kronet.

Paralleller i hedenskapet

Maria blir æret og bedt til. Hva er det som ligger bak?

Jeg tror den kjente tyske teologen Hermann Sasse har rett i at det er hedenskap forkledt som kristendom. Onde åndsmakter står bak hedenskapet, og når det gamle hedenskapet faller, søker demonene isteden et fotfeste innenfor kristenheten ved å blande kristent og hedensk. Sasse våger følgende spissformulering: "Mariakulten er den siste store kulten for en kvinnelig guddom som kom til den romerske verden fra Orienten etterat Roma i den andre punerkrigen hadde tatt opp dyrkelsen av Magna Mater fra Lilleasia."

Mye tyder på at Maria-dyrkelsen har et av sine utspring i Efesus i Lilleasia, byen der sølvsmeden Demetrius i apostlenes dager fikk hisset folkemengden mot Paulus og folk skrek: "Stor er efesernes Artemis!" (Apg. 19,28) I hedenskapet gjør mennesket seg guder i sitt bilde, kvinnelige som mannlige. Og det tør være en allminnelig oppfatning blant de lærde at Maria-skikkelsen inntar de kvinnelige guders plass. Visst dyrkes hun ikke som gudinne, men hun blir på en måte Gud lik, hun blir et idealmenneske og har stor makt i himmel og på jord. Mariologien vokste fram og Maria-dyrkelsen slo igjennom etterat arianernes lære om Kristus led nederlag på 300-tallet. På en måte blir Maria i katolisismen gjort til det som arianerne ville gjøre Kristus til, et idealmenneske som er Gud lik, men ikke Gud av vesen.

Når romerkirken har gitt slike tanker, som er fremmede for Bibelen, bred plass og offisiell status, henger det naturligvis sammen med den grunntanken som preger romersk-katolsk teologi at frelsen er et samvirke mellom Gud og mennesker. Dette fortettes liksom i Maria, som bar frelseren til verden. Og Maria og helgnene får sin plass mellom Gud og mennesker som hjelpere for dem som skal gjennom død og skjærsild til evig salighet.

Luthersk protest

Mot slikt skriver Melanchthon i Apologien for den augsburgske bekjennelse, art. 21:

"Om vi antar at den velsignede Maria ber for kirken, betyr det at hun mottar sjeler i døden, at hun overvinner døden, at hun levendegjør? Hva gjør Kristus dersom Maria gjør dette? Selv om hun er verdt den høgste ære, vil hun likevel ikke bli likestilt med Kristus, men heller at vi gir akt på, og følger etter hennes eksempel. Men saken er imidlertid at den velsignede jomfru etter den folkelige overbevisning bent fram er opphøyet i Kristi sted. Mennesker har påkalt henne, satt sin lit til hennes miskunn, villet behage Kristus ved henne; som om han ikke skulle være forsoneren, men bare en skremmende dommer og hevner."

Del III

Over store deler av den såkalte kristenheten opphøyes Maria til en stilling som hun ikke har ifølge Bibelen. Vi kan vanskelig tie om denne sak, for den truer troen på evangeliet. For romersk-katolsk tro er Maria ikke en benådet synder. Hun er den nye Eva, som bidrar til frelsen som den gamle Eva bidro til fallet.

Eva og Maria

Og nettopp i parallelliseringen med Eva ligger et vesentlig utgangspunkt for mariologiske refleksjoner. Systemet blir nesten vanntett. Som døden kom ved jomfruen Evas ulydighet, kom livet ved jomfruen Marias lydighet. Som Eva var uten arvesynd og valgte i full frihet, må Maria være uten arvesynd og velge i full frihet. Som Kristus, den nye Adam, var lydig til døden, ja, døden på korset, var også Maria lydig mot Guds frelsesplan. Og når hun var uten synd, kan hun visstnok heller ikke bli til jord igjen etter døden, men må med sjel og legeme være opphøyet til herlighet hos Gud.

Kimen til slike tanker kan spores tilbake til Justin (død ca. 165), og utvikles hos Ireneus (død ca. 202): Jomfruen Eva ble årsak til død for seg selv og menneskeslekten ved sin ulydighet. Jomfru Maria sa: "Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!" (Lk 1,38) Hun ble årsak til frelse for seg selv og menneskeslekten ved sin lydighet. "Og som menneskeslekten var blitt bundet til død ved en jomfru, er den frelst ved en jomfru. Balansen er opprettholdt: en jomfrus lydighet mot en jomfrus ulydighet." "For Adam måtte nødvendigvis bli gjenreist i Kristus, så dødelighet skulle bli oppslukt av udødelighet, og Eva i Maria, så en jomfru som er blitt talsmann for en jomfru, skulle oppheve og utslette en jomfrus ulydighet ved en jomfrus lydighet."

Her er frelsen nesten omtalt separat for kjønnene. Det videreføres av Tertullian, som sier: Det som var fortapt ved kvinnekjønnet, skulle frelses ved samme kjønn. Eva feilet da hun trodde slangen; Maria utslettet feilen da hun trodde engelen Gabriel.

Det er ikke vanskelig å se at dette bryter med apostelens lære om at det er Adam som representant for den gamle menneskehet og Kristus som representant for den nye menneskehet som står overfor hverandre (sml. Rom. 5,12ff; 1Kor. 15,21f.45ff). Ikke noe sted i Skriften omtales Maria på tilsvarende måte som motpol til Eva. Tvert imot understreker Paulus med all tydelighet at det er den ene - Kristus - som er motpol til den ene - Adam. Evangeliske kristne vil hevde at de oldkirkelige teologer som utviklet parallelliseringen mellom Kristus som motpol til Adam og Maria som motpol til Eva, tok feil og la grunnen til en villfarende lære om menneskelig delaktighet i det som er Kristi verk alene.

Legendedannelsen

Et annet utgangspunkt finnes i legendedannelsen som kan føres tilbake til Protevangelium Jacobi. Dette apokryfe skriftet, som var svært populært i de østlige deler av kirken, handler om både Marias og Jesu fødsel og barndom De eldste delene av det er antakelig fra omkring 150-200. Skriftet kan tas til inntekt for den læren at Maria var syndfri, og at hun for alltid forble jomfru, men dette er ikke direkte uttalt.

Marias plass i Bibelen

I Det nye testamentet er det ingen holdepunkter for læren om Marias syndfrihet. Tvert imot ser vi at hun kom til templet med sitt syndoffer (Lk 2,22ff; sml. 3Mos. 12,6ff). Vi kan flere steder skjønne at hun er fanget i kjødelig tankegang. Som tolvåring i templet må Jesus tale mildt korrigerende til Maria og Josef, men de forstår han ikke (Lk 2,49f). I bryllupet i Kana må han minne sin mor om at hun ikke kan stille noe særkrav til hans forvaltning av sitt frelseshistoriske oppdrag (Jh 2,3f). Og i Mk 3,21 ser det ut som også Maria (sml. v. 31) reagerer direkte negativt på Jesu offentlige virksomhet.

Jesus setter da også det åndelige familieforholdet framfor det kjødelige. "Og han rakte sin hånd ut mot sine disipler og sa: Se, det er min mor og mine brødre! For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor." (Mt 12,49f; sml. Mk 3,34f; Lk 8,21)

De romersk-katolske kommer igjen og igjen tilbake til engelen Gabriels ord: "Vær hilset, du benådede!" (Lk 1,28). Men med basis i den latinske oversettelsen Vulgata sier de at Maria er full av nåde (gratia plena). Johannes Paul 2. velger å lese dette i lys av Ef. 1,3. All åndelig velsignelse er i Kristus tilgjengelig for hele menneskeheten, men i særlig grad for Maria. For Elisabet hilser henne som velsignet blant kvinner (Lk 1,42). Og engelen hilste henne ved navnet "du som er full av nåde", ikke ved navnet Maria. I den nærmere forståelsen av uttrykket kretser Johannes Paul 2. rundt det mysterium at hun ble Guds Sønns mor, men uten å relatere den nåde som ble Maria til del, til syndenes forlatelse (sml. Ef 1,7). Tvertimot sier han at kirken tror at Maria er blitt "forløst på en høgre måte", som det sies. Nåden oppfattes som delaktighet i guddommelig natur. Maria har mottatt dette i en fylde som svarer til hennes Sønns kjærlighet, og som korresponderer med hennes verdighet som Guds mor. (RM 7ff)

Det synes ikke å anfekte at den latinske oversettelsen Vulgata på samme måte beskriver Stefanus som full av nåde: plenus gratia (Apg. 6,8). Men i Lk 1,28 står det i grunnteksten ganske enkelt "kekjaristomene". Det er noe annet. Ordet er perfektum partisipp passiv av et verb som finnes et annet sted i NT, Ef 1,6, der det står at Gud gav oss (benådet oss med) sin nådes herlighet i Kristus. En kan altså verken av den latinske oversettelsen eller av grunnteksten slutte at Maria har noen særegen hellighet framfor Stefanus eller andre kristne.

Læren om Maria som evig jomfru reflekterer dyrkelsen av sølibatet, men er uten hjemmel i Skriften. En legendarisk tilknytning har den i Protevangelium Jacobi, som forteller at Josef var en eldre enkemann og hadde sønner. Dermed kan Jesu brødre oppfattes som eldre halvbrødre. Protevangelium Jacobi danner også grobunn for den tanke at Jesu fødsel skjedde uten at Maria ble fysisk merket av den. Denne tanken har også funnet vegen inn i det lutherske bekjennelsesskriftet Konkordieformelen (SD VIII,24) enda Lk 2,23 synes å forutsette at fødselen forløp på vanlig måte.

Sett ut fra evangeliene er det imidlertid ikke naturlig å forstå Maria som jomfru for alltid. Jesus er Guds enbårne, men Marias førstefødte (Lk 2,7). Seinere levde Maria sammen med Josef (Mt 1,25) og fødte trolig sønner og døtre (sml. Mt 13,55f / Mk 6,3). Den romersk-katolske tolkningen at Jesu brødre nevnt i Mt 13,55 er sønner av en annen Maria nevnt i 27,56, er på ingen måte overbevisende, men snarere eksempel på en tolkning som er bestemt av en gitt konklusjon.

Tanken om Maria som kirkens mor er ikke uttrykt i Bibelen. Langfredag var hun én blant en rekke kvinner som fulgte dramaet på Golgata (Mt 27,55f og paralleller). Hos Johannes blir hun imidlertid særlig omtalt. Jesus viser henne og Johannes til hverandre som mor og sønn. (Jh 19,25-27) Johannes var visstnok søstersønn av Maria (sml. Mt 27,56 med Jh 19,25), og etter gammel tradisjon levde han ugift. Scenen i Jh 19,26f har en opphøyet naturlighet som ikke krever noen særskilt ekklesiologisk utlegning, og den er da heller ikke omtalt i de andre evangeliene.

Det er riktig at Maria deltar i den vedholdende bønnen mellom Jesu himmelfart og pinsefestens dag (Apg. 1,14). Det er ikke ofte Lukas nevner henne etter de to første kapitlene i evangeliet. Men i Apg. 1 lar han oss se at både Jesu mor og hans brødre etter hans oppstandelse har sin plass sammen med de andre som tror på han.

Om Maria og andre avdøde troende ber for den stridende kirke på jord, vet vi imidlertid ikke. Vi har heller ikke noe bud om å be til dem eller noe løfte om at de hører oss. Men vi vet at vår store yppersteprest Jesus Kristus går i forbønn for sine og fullkomment kan frelse alle som kommer til Gud ved han (Hebr. 7,25). Og vi vet at Guds Ånd, som lærer Guds barn å rope "Abba, Far!", etter Guds vilje går i forbønn for de kristne (Rom. 8,15.26f). Ikke engang Johannes, som tok Maria til seg som sin mor, antyder at hun har noen særskilt forbederfunksjon, men han sier at vi i Jesus Kristus har en talsmann hos Faderen (1Jh 2,2). Og Skriften lærer oss å søke forbønn i den stridende kirke på jord (Ef. 6,18ff; Jak. 5,14ff), ikke hos de hensovede.

Maria har forbilledlige trekk. Lukas framhever hennes lydhørhet for Guds ord og ettertanke (Lk 1 - 2). Hun stemmer selv i den lovsangen som det sømmer seg å ta del i for de store ting Herren har gjort mot henne (Lk 1,46ff). Og Elisabet stemmer i (v. 45) den saligprisningen som alle slektledd tar del i (v. 48). Men da en kvinne sa til Jesus: "Salig er det liv som bar deg, og det bryst som du diet", sa han: "Ja, salige er de som hører Guds ord og bevarer det." (Lk 11,27f) Forholdet til Guds ord var avgjørende også for Maria (sml. Lk 1,45).

Og dermed har vi nådd fram til det umiddelbare bildet NT gir oss av den historiske, bibelske Maria. Med rette kalles hun Guds mor, for hun fødte Kristus, som er "Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud" (den nikenske trosbekjennelse). Med rette bekjenner vi at Jesus ble født av jomfru Maria. For han har biologisk mor, men ikke biologisk far. Unnfangelsesunderet svarer til at han er fullt ut Gud og fullt ut menneske i én person. Det svarer også til at han står utenfor arvesyndens sammenheng. Men disse bibelske sannheter krever overhodet ingen slutninger om at den salige Maria på annen måte har noe fortrinn framfor alle andre kristne. NT kan faktisk tale om å samles på fader Abrahams fang etter døden. Maria har ikke en tilsvarende morsrolle i Skriften. Heller ikke av symbolikken i Jh åp 12 kan vi utlede det.

Så skal vi ikke opphøye Maria til en himmeldronningstilling som hun ikke har, men vi skal med Maria høylove Herren, som opphøyer de små.

Tilbake til åpningsside

Tilbake til oversikt over avisartikler