Ragnar Andersens internettsider

Tilbake til åpningsside.

Den første trosartikkel i forkynnelsen

For det ene: Den første artikkel står grensevakt mot hedenskap og ateisme.

Skapelsesvitnesbyrdet er med å utgjøre den tydelige egenarten som kristendommen har i forhold til de hedenske religioner. I hedenske religioner støter en på myter om at guder, natur og mennesker har utviket seg av et felles opphav, slik at gudeverdenen, menneskeverdenen og naturverdenen er i slekt og dypest sett av samme urgrunn. Når dette får et mer filosofisk anstrøk, tar det form av panteisme, troen på at alt er guddommelig. Mot dette forkynner Bibelen den suverene Gud, som er fra evighet til evighet, og som i tidenes morgen skapte himmel og jord. Å skape er en guddommelig spesialitet. Derfor bruker GT det hebraiske verbet (bara) bare med Gud som subjekt.

Den første artikkel er en trosartikkel. Og tro er overbevisning om ting som ikke ses. Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke er blitt til av det synlige. (Hebr. 11,3) Det er ikke innsikt i verdens sammensetning som lar oss forstå det, men innsikt i Guds ords kraft. For Gud, som bød at lys skulle skinne fram av mørket, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle fram fra oss. (2Kor. 4,6)

Det er altså ingen motsetning mellom troen og den sunne fornuft. Men her hvor fornuften må melde pass, her forstår vi når vi tror.

Verden er altså kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke er blitt til av det synlige. Dette var høgaktuelt i møte med hedenske myter og filosofisk panteisme, og det er høgaktuelt i møte med vår tids naturvitenskap og materialisme. Den troende trenger verken å postulere at materien er fra evighet - noe som forøvrig tanken ikke makter å forstå -, eller å postulere at materien har oppstått av seg selv - noe som tanken heller ikke makter å forstå. For den vantro er materiens gåte uløselig, men den troende forstår at løsningen er den som Skriften gir oss. Uavhengig av materiale frambragte Gud verden ved sitt ord . Som det står i Salme 33,9:

- han talte, og det skjedde; han bød, og det stod der.

Den kristne skapertro tar avstand både fra den religiøse panteismen og den religionsløse materialismen. Panteisten forestiller seg at naturen er guddommelig. Religiøse myter som det babylonske skapelsesdiktet Enuma Elisj danner bakgrunn for slike tanker. Ved filosofisk refleksjon omdannes mytene til et panteistisk natursyn der naturens innerste vesen er oververdslig, ja, guddommelig. Materialisten på sin side forestiller seg at det som kan erfares med sansene, er uavhengig av noen eller noe utenfor den sansbare verden, ja, at det faktisk er alt som eksisterer om vi bare har instrumenter til å registrere det hele. Alt er fysikk og kjemi.

Bibelen går den gylne middelveg mellom panteisme og materialisme. Verden er ikke blitt til av seg selv, den er heller ikke guddommelig, men den er skapt av Gud og hviler i hans hand. "For i ham er det vi lever og rører oss og er til" (Apg. 17,28).

Guds evige kraft og guddommelighet er i og for seg usynlig, men Gud synliggjør sin kraft og guddommelighet gjennom sine gjerninger fra verdens skapelse av, slik at menneskene kan skjønne at han er evig i kraft og guddommelighet (sml. Rom. 1) Paulus er på linje med jødisk misjonsforkynnelse. Naturkreftene vitner om skaperens styrke, skjønnheten i naturen vitner om hans herlighet. Sml. Visd. 13,1ff. Greske filosofer kunne samstemme i dette. Det kosmologiske gudsbeviset kan følges fra Heraklit og Anaxagoras av. Det forekommer hos Xenofon og Plutark, hos Platon og Aristoteles. Stoiske filosofer kan beundre harmonien og hensiktsmessigheten i naturen og trekke slutning til en guddommelig fornuft som ordner naturen og holder den oppe. Det kan også medisinerstudenter på disseksjonssalen og professorer med.

Den sunne fornuft trekker slutning fra skapningens storhet til en enda større skaper. Å se bort fra skaperen er dårskap. I det jødiske skriftet Visdommens bok, kap. 13, klager forfatteren over mennesker som gransker naturen uten å erkjenne skaperen, og som holder ild, vind og storm, fossende vann og himmellegemer for guder. Slikt er dårskap. Men i disse siste tider er stor dårskap falt over toneangivende intellektuelle. Enda den økede viten om naturens sammensetning burde øke undringen over skaperunderet, prøver en å tolke skaperverket uten skaperen. Alt blir fysikk og kjemi. Seleksjonen blir skaper og tilfeldigheten blir skapelsesmiddel. Evolusjonen blir gud og evolusjonisten dens profet. Dårskapen settes i system og blender.

Levende organismer, planter, dyr og mennesker, består av materie organisert ved hjelp av energi etter en plan som er innskrevet som biologisk informasjon i DNA-molekylene. Hvor kommer materien fra? Hvor kommer energien fra? Og hvor kommer informasjonen fra?

Utviklingslæren baserer seg på den forutsetning at en urcelle spontant og tilfeldig oppstod av uorganisk materie. Det er i strid med den annen termodynamiske grunnsetning. Samtidig har utviklingslæren både genetikken og mutasjonsforskningen mot seg. Levende organismer er utstyrt med en genetisk kode som ikke kan være blitt tilfeldig til. Informasjon oppstår ikke av seg selv. Hver art er programmert for seg og er i dyp forstand et åndsverk. Det genetiske kodespråket er identisk i alle kjente former for organisk liv, men informasjonen varierer fra art til art. All erfaring viser at artsgrensene er konstante. Og mutasjonsforskningen har vist at mutasjoner i regelen er degenererende, som vann på blekkskrift.

Det er stor forskjell på å rekne med en viss differensiering av arten (såkalt mikroevolusjon) og å tro at alle livstyper har felles avstamning og opprinnelse. Bibelen lærer oss at Gud skapte plantelivet på land, deretter livet i vannet og fuglene. Til sist skapte han landdyr og mennesker. Og det er et påfallende trekk i skapelsesberetningen at planter og dyr blir skapt hvert slag for seg (1Mos. 1,11f.21.24f). Det svarer helt ut til det moderne genetikk har vist, nemlig at en art ikke kan gi opphav til en annen art. En gris føder ikke en folunge, og det vokser ikke appelsiner på pæretreet! Fossilene oppviser minst 1/4 million arter av planter og dyr, men ingen klare mellomformer mellom to arter, og de paleontologiske dateringene er i virkeligheten ikke annet enn påstander.

Når det gjelder mennesket, synes det ganske søkt å skulle forene utviklingslæren med beretningen i 1Mos. 2,4-25 om skapelsen av Adam og Eva.

Evolusjonslæren er en krampaktig overtro som støter an mot genetikk og mutasjonsforskning, mot termodynamikk, statistikk og logikk.

Utviklingslæren er åndshistorisk sett et typisk 1800-tallsprodukt. Darwinismen, marxismen og den liberale teologi fra slutten av det 19. århundret er tre alen av samme stykke, som alle forutsetter Hegels evolusjonistiske filosofi.

Som naturvitenskapelig hypotese står utviklingslæren særdeles svakt både teoretisk og eksperimentelt. Men som forklaringsmodell er den utrolig populær og står utrolig sterkt både hos vitenskapsmenn og andre vanlige folk. Og som underlag for et menneskesyn og et livssyn som ikke er kristent, er den uhyre farlig. Mange har dessverre anvendt utviklingslæren mot Bibelens skapelsesberetning, mot den kristne gudstro og mot det kristne menneskesyn. Derfor er utviklingslæren dødsfarlig. Konsekvenser av et darwinistisk menneskesyn kan for eksempel bli nazistenes raselære og tanker om gradert menneskeverd for det ufødte barnet, gasskammer og fosterdrap.

For det andre: Den første artikkel definerer meg som verdifull og ukrenkelig.

Jesus ble en gang spurt om det var tillatt å gi keiseren skatt. - Vis meg skattens mynt! sa han. De viste han et pengestykke. - Hvem er dette bilde av, og hvem er dette påskriften til? spurte han. Mynten bar keiserens bilde og påskrift. - Så gi da keiseren hva keiserens er! sa Jesus. Og så la han til noe som er ennå mye viktigere: Og gi Gud hva Guds er!

Tenk nå at Jesus ser på deg, holder deg framfor seg, ser hvilket fantastisk skaperverk du er, et underverk av den store kunstner. Og tenk at han sier: Hvem er dette bildet av? - Du bærer den store kunstners bilde. Du er skapt i Guds bilde til å være hans. Og tenk at han sier: Gi da Gud hva Guds er! - Eller fordi han selv er Gud: Gi meg det som er mitt!

Det kristne menneskesyn handler om synd og nåde. Men det handler også om tap og vinning. Gud mister, og han finner igjen. Før mennesket ble syndig, var det Guds gode skapning, skapt i hans bilde. Vi har kanskje ikke alltid hatt dette like klart. For noen kan den sunne selvbevissthet være truet når vi understreker synden, men ikke skapelsen, vår uverdighet, men ikke vårt verd. Jeg opplever at kampen for det ufødte barnet, skapt i Guds bilde, har befruktet vekkelsestradisjonen.

"På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds lignelse. Til mann og kvinne skapte han dem; og han velsignet dem og gav dem navnet menneske på den dag de ble skapt." (1Mos. 5,1f) På den dag vi ble skapt og fra unnfangelsens øyeblikk har vi navn, status og rett som menneske. Skaperen har gitt oss navn. Han har eiendomsrett og råderett over oss.

- Merknad: På et FBB-seminar i Nordreisa i 1994 ble det framholdt fra salen at etter luthersk oppfatning er vi skapt ved Guds ord i tidenes morgen. Dette er et synspunkt som Bengt Hägglund også poengterer i "De homine - Människouppfatningen i äldre luthersk tradition", Lund 1959, jfr. s. 56f. I fotnote sier Hägglund: "När det i Luthers förklaring till 1. trosartikeln heter: "Jag tror att Gud har skapat mig och alla varelser" menas sålunda därmed icke, att skapelseakten s. a. s. upprepas för varje ny individ utan snarare att "jag", d. v. s. varje ny individ, är inbegripen i det som sker med Adam. Detta förbises vanligen i nutida utläggning. Man tolkar orden som om de på något sätt syftade på födelsen i moderlivet, något som väl icke är helt oriktigt men dock - om man ser på kontexten i Luthers egen teologi - framstår som en viss förenkling av tankegången." - Synsvinkelen må kunne fastholdes i komplementaritet med en biologisk synsvinkel så vi tenker det slik: Hvert nytt menneske er skapt av Gud ved skaperordet på sjette skapelsesdag, 1Mos. 1,26f, og dette skaperordet virker hva det nevner når et nytt individ blir til og utvikler seg etter naturens lovmessighet. Sml. Salme 139,13ff; Job 33,4. -

Da Gud begynte på nytt med menneskeslekten gjennom den familien han berget gjennom syndfloden, talte han slik til Noah og hans sønner:

"Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden! Og frykt og redsel for dere skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører seg på jorden, og over alle fiskene i havet; i deres hånd er de gitt." - - - "Men for deres eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv. Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han [Gud] mennesket." (1Mos. 9)

Her hører vi at det er forskjell på mennesker og dyr. Mennesket har fått råderett over dyra. Men mennesket selv har skaperen forbeholdt for seg selv. Menneskets liv er ukrenkelig, og begrunnelsen er at mennesket er skapt i Guds bilde. Menneskene er brødre (søsken), og ethvert mord er derfor brodermord (sml. "av enhvers bror"). Mord skulle straffes med døden. Og uten at vi trenger å gå inn på spørsmålet om dødsstraff i den nye pakts tid, som vi lever i, kan vi slå fast at Gud har gitt øvrigheten i oppdrag å fremme det gode, men også å hindre det onde. (Rom 13)

Som loven taler klart om menneskets livsrett, taler evangeliet klart om vårt verd. Evangeliet forkynner at Guds evige, enbårne Sønn ble en av oss. Og Guds Sønn ble ikke menneske først da han ble født i Betlehem, men da han ble unnfanget i jomfru Marias liv. Kristus har selv vært et lite foster. Han var kanskje ei uke gammel da døperen Johannes i sin mors liv frydet seg over møtet mellom de to, som Lukas forteller om i Luk 1. "Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd og ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt! Og hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg? For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd. Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren."

Elisabet vet at Gud er Herre, og hun vet at Kristus er Herre fordi han er Gud, selv da han som menneske bare var et bitte lite nyunnfanget foster, kanskje bare et blastem, som embryologene sier. Slik er evangeliet. Her er Gud Herre. Her er Kristus Herre. Her er de to fosterne, Kristus og døperen Johannes, mennesker, barn i sine mødres liv. Og her er de to kvinnene, jomfru Maria og Elisabet, mødre som er med barn. Slik får mennesket sitt verd fra evangeliet. Mennesket går ikke opp i det å være en biologisk struktur. Den kristne skapertro vet det. Jesu Kristi komme til jord stadfester det. Når jeg speiler meg i juleevangeliet, ser jeg at jeg tilhører en menneskehet som Gud ærer så høgt at hans evige enbårne Sønn ble en av oss. Jesus Kristus er nå for evig og alltid Gud og menneske i én person. Ved hans oppstandelse og himmelfart sitter nå et stykke menneskenatur ved Gud Faders høgre hand. Et stykke natur, slik vi er, slik barnet i mors liv er, sitter nå i forklaret skikkelse, som vi sier, ved Gud Faders høgre hand og har all makt i himmel og på jord! Kom ikke og si at vi mennesker bare er noen høgrestående dyr! Et slikt syn kan nok synes som beskjedenhet på egne vegner, men det er i virkeligheten et dødsfarlig selvbedrag. Den kristne skapertro vet det. Juleevangeliet stadfester det. Å være menneske er noe enestående på denne jord, og gjennom vår egen skapte natur, gjennom vårt eget kjøtt og blod, som Guds Sønn har iført seg, søker Gud oss opp.

Og hvorfor ble Guds Sønn menneske? For å frelse oss. For å dø for oss. Vi kan ikke se menneskeverdet klarere enn vi ser det i lyset fra Jesu kors på Golgata. En slik verdi har vi i Guds øyne og så høgt er vi elsket at Sønnen gikk i døden for syndene våre. Og det gjelder det enkelte menneske. Gud sparte ikke sin egen Sønn, men gav han for oss alle, står det.

Så har da vi mennesker en rett som vi sjølv ikke rår over. Vi har ikke fastsatt den. Den er ikke framkommet ved vedtak i FN eller noe sånt. Den er gitt oss ovenfra, fra han som har skapt oss. Vi kan ikke forandre denne retten. Vi kan ikke ta den fra noen grupper. Ingen kan krenke denne retten uten på komme i konflikt med Gud.

Vi er skapt i Guds bilde. Kristus er gått i døden for oss. Disse sannheter hører heime midt i kampen for livsrett og menneskeverd. Det sekulariserte mennesket mangler et helhetlig menneskesyn og en sunn bevissthet om det å være menneske uavhengig av alder, utvikling, produktivitet, levekår og sosial posisjon. Det kristne menneskesyn skal fram i forkynnelse og debatt, men også i gjerninger som er omvendelsen verdige.

For det tredje: Skapertroen vet at alle naturlige goder er gaver fra Gud, som vi kan be om, og som vi skal takke for.

Moses advarer mot å tro at folket skaffer seg materielle goder ved egen kraft. - 5Mos. 8,7-18 -

På domsprofetenes tid trodde mange at naturgaver kom fra Ba'al. Gjennom Hosea sier Herren om horkvinnen Israel: Hun skjønte ikke at det var jeg som gav henne kornet og mosten og oljen, og som gav henne sølv og gull i mengdevis som de brukte til Ba'al. (Hos. 2,8)

I vår tid tror mange på politikk, vitenskap og teknologi. Luther lærer oss i forklaringen at den første trosartikkel korresponderer med den fjerde bønn i Fadervår: Gi oss idag vårt daglige brød!

Som kjent tolker han det daglige brød svært vidt. Det er alt vi har bruk for for det legemlige liv. Det kan være mat og drikke, klær og sko, hus og gard, åker og fe, penger og gods, en from ektefelle og fromme barn, fromme tjenestefolk, fromme overherrer og godt styre, godt vær, fred og helse, tukt og ære, gode venner og trofaste naboer.

Politikk, vitenskap og teknologi, planer og innsats er ikke uten betydning. Men det er spørsmål om Herrens velsignelse over, i og under dette.

For det fjerde: Den første artikkel går den gylne middelveg mellom verdslighet og forakt for de naturlige goder.

Skapertroen vet at Guds skapning er god, selv om naturen er preget av syndefallet.

- 1Tim. 4,1-5 -

Frafallet fra troen kommer av at noen gir akt på ånder som forfører, og djevlers lærdommer. Det er altså tale om åndskamp. Løgnlærerne, sier Paulus her, forbyr ekteskap og krever avhold fra visse typer mat (trolig sikter det til forbud mot kjøtt). Nå er det ikke tale om svake samvittigheter som må tas hensyn til, slik som i Rom. og 1Kor., men om brennemerkede samvittigheter som vil føre andre vill.

- all Guds skapning er god, og intet er å forkaste når det mottas med takk; for det helliges ved Guds ord og bønn. (V. 4f)

Gud har skapt maten til å nytes med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne. Gud har skapt animalsk liv på jorda, i lufta og i sjøen, og etter syndfloden har han gitt det i menneskenes hand til føde (sml. 1Mos. 9,2f).

De kristne beskrives som de som tror og har lært sannheten å kjenne. Sannheten gjør fri. Og til den kristne frihet hører også frihet i forhold til mat.

Løgnerne forkastet altså goder skjenket av Gud. I tro og erkjennelse av sannheten får en imidlertid ta imot skapelsesgodene med takk til Gud.

All Guds skapning helliges ved Skaperens ord og bønn til han. Gjennomgående er Guds ord for Paulus det budskap som apostlene er betrodd å forkynne. Med Guds ord kan han nok her konkret mene 1Mos. 1,31. Ifølge guddommelig erklæring er skaperverket godt, og mennesket kan bruke naturen og skaperordningene i takk og bønn.

Verden hører dere til, sier apostelen til de kristne (1Kor. 3). Verden skal beherskes, ikke herske, den skal brukes, ikke misbrukes. Dette er vegen mellom libertinismen eller den hemningsløse nytelsen og trelldommen under timelige ting og opplevelser på den ene side og askese og verdensforakt eller frykt for naturen på den andre side. I hedenskap og overtro blir verden mytisk og magisk, og omgangen med den krever riter. I kristendommen er verden sekulær, og omgangen med verden krever ratio, fornuft. Når kristendommen så å si avmytologiserer og avsakraliserer verden, får det store sosiale og økonomiske konsekvenser. Ingen jordgud får hull i hodet om bonden pløyer djupere. Kyrne i India er ikke hellige og trenger ikke eldreboliger, men kan slaktes. Men den kristne kjenner også de etiske grenser som Gud har satt. Ateister og materialister går amok i en verden som ikke er hellig, fordi de heller ikke tror på en Gud som er hellig og har gitt oss sine ordninger og sine bud.

For det femte: Den første artikkel blander ikke skapelse og forderv.

Troen vet å skjelne mellom skapelse og forderv og å bruke naturen med frimodighet.

En kjent teolog har sammenfattet et vesentlig trekk ved det evangelisk-lutherske menneskesynet slik: Skapelse og forderv dekker hverandre gjensidig for den empiriske betraktning. Det vil altså si at slik vi idag erfarer mennesket, framtrer det ganske annerledes enn slik det framgikk av Guds skaperhand. Dette er vanskelig for folk i dag å gripe. For forståelsen av syndefallet og syndefordervet er svekket. De moderne psyko- og sosiodisiplinene har også en tendens til å tenke at det statistisk allminnelige er det normale og riktige. Dertil kommer et politisk normalitetsbegrep, der det som samfunnsmessig tillates og politisk oppmuntres, er normalt. Dette er for eksempel blitt akutt i homoseksualitetssaken. Mer og mer blander folk det som er skapt og det som er ødelagt.

Men teologi og sjelesorg kan ikke dekke seg bak psykologien i denne saken. Psykologien studerer mennesket i syndefallets verden og kan ikke ut fra sine forutsetninger si hva som er skapt, og hva som er avvik i forhold til skapelsen. Det må teologien gjøre, og det må den gjøre ut fra Bibelen. Den kristne tro kjenner mennesket ut fra Guds ord som Guds skapning. Derfor sier den både ja og nei til mennesket slik det er blitt gjennom syndefallet.

For det sjette: En trosartikkel er til personlig anvendelse.

I forklaringen lærer Luther oss å anvende bekjennelsen på oss selv. Gud har skapt meg med kropp og sjel osv. Han sørger for meg. Skapertro er forsynstro. Den første artikkel lærer oss å tro på Gud som vår allmektige og omsorgsfulle Far i himmelen, skaper og oppholder. Luther utlegger dette konkret og anskuelig.

"Jeg tror at Gud har skapt meg og alle skapninger. Han har gitt meg kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, og holder dette oppe fortsatt. Dertil har han gitt meg med klær og sko, mat og drikke, hus og gard, kone og barn, åker, buskap og alle goder. Han forsørger meg rikelig og daglig med alt jeg trenger til opphold av legeme og liv, verner meg mot alle farer og vokter og bevarer meg mot alt ondt. Og alt dette gjør han av ren faderlig, guddommelig godhet og barmhjertighet, uten at jeg på noen måte har fortjent det eller er verdig til det. For alt dette er jeg skyldig å takke og love han og å tjene og være lydig mot han. Det er visst og sant."

Skapertanken har en viktig funksjon som tillitsmotiv i Bibelen. Han som gjorde himmel og jord, hjelper sine i nød og fare. "Min hjelp kommer fra Herrens, himmelens og jordens skaper." (Salme 121,2) "Vår hjelp er i Herrens navn, han som gjorde himmel og jord." (Salme 124,8). Herren har vist sin makt i skapelse og oppholdelse av skaperverket, og han er også mektig til å frelse. (Se Jes. 40,26; 42,5; 44,24; 48,13).

Luthers forklaring rommer jo en skildring av de gode dager. Men hva med de vonde og smertelige erfaringer? Når lemmer og helbred ikke er intakt? Når en ikke har til mat og klær for seg og sine? Når en verken har åker eller buskap eller i det hele noe levebrød? Når en ikke finner noen livsledsager, eller når mann og kone ikke får barn? For å henspille på Luthers konkretiseringer. Hva når ulykken rammer?

Svaret ligger i korsteologien og den eiendommelige kombinasjonen av klage og visshet om bønnhørelse som vi kjenner fra klagesalmene.

Korsteologi kan vi lære for eksempel av Hannas lovsang i 1Sam. 2 eller Marias lovsang i Luk. 1. Maria synger om de ydmyke som opphøyes, og de hungrige som mettes med gode gaver, og seg selv som Herrens ringe tjenerinne, som alle slekter skal prise salig. Og som motstykke synger hun om de overmodige som ble spredt, herskere som mistet makten, rike som måtte gå tomhendte bort.

Enten det ser ut som om vi har kontroll over vårt eget liv eller som om det er fullstendig ute av kontroll, så er Gud Herre over vår lagnad, og før eller seinere snur han opp-ned på vår tilværelse hvis den ikke svarer til vårt forhold til han. Den ugudelige kan ikke rekne med noe godt til sist, men den gudfryktige og troende har ei åpen framtid under all mulig velsignelse. Jeg kan ikke ta mitt liv i mine egne hender, men jeg kan legge det i Herrens hender. Den enkelte fromme og hele Guds folk skal erfare at alle Guds løfter går i oppfyllelse.

Så ser vi også et eiendommelig mønster i Bibelens klagesalmer. Ofte følges klage og bønn i disse salmene av et brått omslag og salmisten uttrykker visshet om bønnhørelse.

"Jeg er trett av mine sukk; jeg gjennombløter min seng hver natt, med mine tårer væter jeg mitt leie", sier David i Salme 6,7. Han erkjenner at han har fortjent straff og tukt, men roper om nåde og miskunn og blir viss på at han skal komme gjennom trengselen. "- Herren har hørt min gråts røst, Herren har hørt min inderlige begjæring, Herren tar imot min bønn." (V. 9b-10)

Å anvende trosartikkelen på seg selv er også å be. En teolog (Werner Elert) sier: "Bønnen er alltid prøvesteinen for ektheten av forsynstroen." (S. 286)

For det sjuende: Den første artikkel har også relevans for frelseshusholdningen.

Skapertroen belyser frelseshistorien og stadfester eskatologien.

"Hvordan skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann?" spør Maria engelen som kom med budskapet om Kristi komme til jord. Engelen svarte: "Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som ble kalt ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud." (Luk. 1)

Som sann Gud er Kristus fra evighet, men hans menneskenatur ble til ved et skapende under. Guds Ånd virket. Som i tidenes morgen da Gud skapte verden. I Bibelen er ånd og kjød motsatte begreper. Og da er ånd det sterke og kjød det svake. Derfor sier profeten Jesaja når han advarer mot å tro at egypterne skal sikre Juda mot truselen fra Assyria: "- egypterne er mennesker og ikke Gud, og deres hester er kjød og ikke ånd" (Jes. 31,3a). Mennesker og dyr er svake. Men Gud er ånd, og han er sterk. Han kan skape og nyskape. Det er noe bare han kan. Og skapelse og nyskapelse er i djupeste og høgste forstand åndsverk. Det er Guds Ånds verk.

Selv om synden har trengt inn og syndens følger gjennomtrenger verden i form av mange slags lidelse, har ikke Gud gitt opp sin plan med skaperverket. Menneskets fall fra Gud bragte forbannelse og disharmoni inn i naturen. På tilsvarende måte følges nyskapelsen av mennesker i Kristus Jesus av en nyskapelse av himmel og jord. Verden blir født på ny (sml. Matt. 19,28). Vi ser fram mot at "skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten" (Rom. 8,21). Da skal Guds vilje skje "som i himmelen så og på jorden", som vi ber om i Fadervår.

Den prøvede menighet, som her i tida var foraktet og forfulgt, trer i Johannes' åpenbaring fram lutret og renset i glans av gull, perler og edelsteiner i et strålende skinn fra Guds herlighet. Paradistilstanden er gjenopprettet og mer enn gjenopprettet, Gud har nådd sitt mål med skaperverket. Nå samler han alt til ett som har holdt prøve da uværet gikk over verden. Alle som har seiret, får være med. De som ikke lot seg forføre til evig fortapelse av løgnens makt. De som ikke bukket under i evig frafall under forfølgelse. De som stred troens gode strid og fullendte løpet. Når synden er borte, kan verden tåle å se Gud som han er. Da bor han midt iblandt sine på en langt mer fattbar måte enn han gjorde her i tida. Dermed er livet på den nye jord som et beger som renner over av velsignelse. Ingen død, ingen sorg, ikke noe skrik og ingen pine skal få skape noen dishamoni i den lykkelige, fredfylte tilværelsen. Da er jorda blitt så å si himmelsk og himmelen så å si jordisk.

Tilbake til åpningsside.