Tekstgjennomgåelser for 12. søndag etter pinse, 15. august 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Frikjent i øverste rett

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 2,12-17

 

12 For Herren, hærskarenes Gud, har satt en dag til dom over alt stolt og høyt og over alt opphøyet, så det blir ydmyket, 13 både over alle Libanons sedrer, de høye og opphøyede, og over alle Basans eiker 14 og over alle de høye fjellene og over alle de stolte høydene 15 og over hvert høyt tårn og over hver fast mur 16 og over alle Tarsis-skip og over alle lystelige fartøyer. 17 Og menneskenes overmot blir bøyd, og mennenes stolthet blir ydmyket, og Herren alene er høy på den dagen.

 

Jes. 2,6-21 er domsprofeti med utførlig begrunnelse. Avsnittet munner ut i et kall til å vende om fra den falske tilliten til mennesker (v. 22). Holder vi dette sammen med v. 2-5, ser vi at profeten både ved frelsesforkynnelse og domsforkynnelse prøver å motivere folket til å vende seg til Israels Hellige.

Vi kan rekne med at avsnittet er fra Jotams eller begynnelsen av Akas' regjeringstid, altså før de krigsulykkene kom som reduserte den rikdommen som var samlet opp i landet (sml. v. 7).

I v. 6-9 vender profeten seg til Gud. I v. 10-22 vender han seg til mennesker. En kan tenke seg at Jesaja har opptrådt ved en sammenkomst i templet. Folk kan ha ventet at han skulle lede dem i bønn. Så har profeten vendt seg til Gud og erkjent at folket er forkastet.

Når Jakobs hus er forkastet (v. 6), henger det sammen med at hedensk vesen har fått innpass. Både nordriket og sørriket hadde opplevd ei økonomisk og materiell blomstringstid. Rikdommer hopet seg opp i landet. Men oppblomstringen av handelen førte med seg at hedenske skikker fikk innpass. Vi hører om spådomskunster, som skulle være strengt forbudt i Israel (sml. 8,19f). Avgudsdyrkelsen fylte landet (v. 8.18.20).

Men dette vekker Guds vrede. Profeten taler om en oppgjørsdag. Det er karakteristisk for Jesaja at han framhever Guds storhet og slår ned på menneskelig overmot (sml. 5,15f). Det kommer en fryktelig dag for den stolte, den som opphøyer seg selv. Det skal bli klart at Gud alene er høy. Verken naturrikdommer, høykonjunkturer eller menneskemakt kan hjelpe mot Guds dom. Avgudene er det heller ingen hjelp i. Sml. 44,9-20.

Profetene taler flere ganger om en Herrens dag (sml. v. 12). Amos er den første som bruker dette uttrykket (se Am 5,18-20). Men det er tydelig at uttrykket er kjent for tilhørerne hans. De har nok på forhånd tenkt det slik at Herren vil gripe inn med dom over hedningefolka og lykke for Israel. Men Amos sier at dagen "er mørke og ikke lys". Hos Jesaja trer dagen fram som en hjemsøkelse på grunn av menneskers synd (13,9ff), ikke minst menneskers overmot, som vi ser i kap. 2. Herrens dag er en gjennomgripende katastrofe (sml. Sef.1,14-16).

Det er alltid i domsforkynnelse vi møter omtalen av Herrens dag i GT. Det kan være tale om dom over det utvalgte folket og dom over hedningefolka. Herrens dag er et oppgjør som innebærer at Herren griper inn og straffer fiendene sine. Den gammeltestamentlige talen om Herrens dag er noe av bakgrunnen for den nytestamentlige talen om dommens dag. Men vi skal huske at Kristi gjenkomst og dommens dag slett ikke bare har et negativt aspekt: dommen over de ugudelige -, men i høyeste grad også står i et positivt perspektiv: Guds rike skal komme fullendt. se Fil. 3,20f; Hebr. 9,28.

 

Prekentekst: Lk 18,9-14

 

9 Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:

10 To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller. 11 Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer, eller også som denne tolleren. 12 Jeg faster to ganger i uken, jeg gir tiende av all min inntekt. 13 Men tolleren stod langt borte og ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!

14 Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus framfor den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.

 

Det ligger til oss mennesker å tenke forretningsmessig om frelsen: Vi skal yte, vi skal prestere, så vil vel Gud ta imot oss. Kravene kan ikke være over evne. Eller om de det er, får sette vår lit til at han hjelper og gir oss kraft til å oppfylle kravet. Slik tenkte fariseeren. Han takket jo Gud.

Våre kunnskaper om fariseerne har vi først og fremst fra NT. Josefus omtaler denne retningen innen jødedommen, og av de seinere rabbinske skrifter kan en trekke slutninger tilbake til fariseismen på NT's tid. Ved sida av Moseloven var fariseerne opptatt av de gamles vedtekter. Etter alt å dømme har en stor del av dem vært skriftlærde og lovkyndige, og de fleste skriftlærde vært fariseere. De strebet etter å være mønster for folket. Vedtekter om rituell renhet, tiende, sabbat og faste var svært viktige for dem. De som for alvor gikk inn for det fariseiske idealet, oppfattet ikke seg selv som hyklere. Men Jesus avslørte at det ytre mønstret gikk på bekostning av kjærlighet til Gud og medmenneskene. Fariseerne trodde på et "bedre jeg", som ved Guds kraft kunne gjøre seg fortjent til hans velsignelse. Hykleriet er dypest sett det onde menneskets forsøk på å spille god. Og Jesus avslører deres onde hjerter.

Når Guds lovs lyskaster rettes mot menneskelivet, er det ikke bare spørsmål om de ytre gjerningene, men også om orda og tankene. De syndige gjerningene springer ut av de syndige tankene, ja, av det syndige hjertet (sml. Matt. 15,18f). Og Guds lov avslører ikke bare de direkte bruddene, men også forsømmelser. Alle mulighetene til å gjøre det gode som ikke ble brukt, blir til anklager. I lyset fra Guds lov blir mangt som vi kanskje ikke hadde tenkt var galt, avslørt som synd. "Vi ble som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klesplagg" (Jes. 64,5) Og enda kan Gud finne mer enn det vi selv er klar over. "Hvem merker hvor ofte han feiler?" (Salme 19,13).

Vi ikke bare gjør synd, men vi er syndige, vi er syndere. Vi er en del av en syndig menneskeslekt som har gjort opprør mot Gud. Vi blir unnfanget og født med arvesynd. Vi er altså syndige før vi har gjort noe bevisst. Slik taler Guds lov.

Vi skal naturligvis strebe etter å gjøre det som er rett og godt. Men Guds krav er så store at vi alltid kommer til kort, for vi er syndere. Og Gud kan ikke slå av på kravene, for han er den absolutt gode, som må kreve det absolutt feilfrie. Fariseeren kom for å vise fram livet sitt og få det anerkjent. Det går ikke, sier Jesus. Men tolleren kom med sin synd og bad om syndenes forlatelse.

Statsinntektene fra Judea gikk direkte til den keiserlige kassen. Det høge rådet i Jerusalem hadde ansvar for oppkrevingen under tilsyn av landshøvdingen. Lokalagenter - og til disse hørte vel overtolleren Sakkeus i Jeriko - leide retten til oppkreving av skatt, toll og avgifter og gjennomførte oppkrevingen ved hjelp av vanlige tollere. Tolltariffene var nokså vage og kunne foranledige mye vilkårlighet. Staten nøyde seg visstnok med å få inn en bestemt årlig sum.

Når det gjelder Galilea (og Perea), var Herodes Antipas fjerdingsfyrste her, og statsinntektene gikk til statskassen i hans nye hovedstad, Tiberias. Også her må vi rekne med et forpaktersystem, og med innfødte tollere som kjente de lokale forhold. De skulle ikke så lett bli bedradd. I stedet var det fristende for dem selv å bedra folk.

Tollernes upopularitet hang nok i Judea for en del sammen med at de tjente romerne, men det var nok lureri og grådighet de fleste først og fremst reagerte på (sml. Lk 3,13). Videre mente fariseerne at tollerne var urene gjennom stadig kontakt med hedninger, og at de syndet ved å arbeide på sabbaten. Tollere ble derfor behandlet som hedninger og syndere. Slike mennesker var imidlertid ofte mer åpne for evangeliet enn rådsherrer (Mt 9,9f; 21,28ff) og fariseere (sml. Lk 15).

Tolleren fant den rette vegen til fred med Gud. Han visste ikke bare at han stod for Gud med livet sitt. Han visste også at han stod for Gud med sin synd. Han erkjente og bekjente det. Og så bad han om nåde.

At tolleren gikk rettferdiggjort heim, betyr at han ble frikjent av Gud. Rettferdiggjørelsen er en frifinnelsesdom hos Gud i himmelen. Evangeliet lærer oss om rettferdiggjørelsen ved troen alene uten lovgjerninger (sml. Rom. 3,21 - 4,25). Gud erklærer synderen for å være rettferdig ved troen på Jesus Kristus. Frelsen er ikke noe vi kan fortjene. Men frelsen er noe vi kan få. Av Guds nåde. Gratis og ufortjent. Slik er evangeliet! Slik er Gud! Vi får altså lov til å komme som tolleren. Vi får komme som den bortkomne sønnen (15,11ff). Gud er ikke forretning. Gud er kjærlighet.

 

Episteltekst: Rom. 3,21-26

 

21 Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, åpenbart uten lov, 22 og det er Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, 23 alle har syndet og mangler Guds ære, 24 og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. 25 Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet - fordi Gud i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort - 26 for å vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han selv kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus.

 

I den første hoveddelen i Romerbrevet (1,18 - 3,20) påviser apostelen at vi alle, enten vi er av hedningefolka eller av jødefolket, er syndere. Og synden medfører skyld.

Sokrates tenkte at det var opplysning som skulle til: Bare folk innså hva som var rett, så ville de gjøre det. Paulus ser mye djupere. Det er aldeles ikke nok å vite Guds vilje (sml. 3,19f).

Lovens veg til liv er stengt. Det kommer av syndens makt over det naturlige mennesket. Loven vekker synden. Loven er maktesløs ved kjødet (8,3; sml. 7,7ff). Alle er syndere, som ikke har fortjent annet enn dom og straff (sml. v. 22b-23). Derfor blir det bare mulig for oss å være i samfunn med Gud ved å stå på den stedfortredende sonings grunn i troen (sml. 3,19-4,5; Gal. 3; 5,4-6).

Troen stilles opp mot loven. Uavhengig av loven finnes det altså en rettferdighet (v. 21f). Guds rettferdighet er åpenbart i evangeliet (sml. 1,17). Det er naturlig å forstå det som en rettferdighet som kommer fra Gud, en gave han gir oss (sml. uttrykket Guds ære i v. 23) så vi kan bli stående på dommens dag, nemlig rettferdigheten av troen.

Paulus begrunner trosrettferdigheten både ved å vise til at Kristus måtte dø (Gal. 2,21), og ved å vise til at GT vitner om denne rettferdigheten (se 1Mos. 15,6; Rom. 4,3; Gal. 3,6 - og Hab. 2,4b; Rom. 1,17; Gal. 3,12).

Rettferdiggjørelse er rettferdigerklæring eller frikjennelse. Ved troen (sml. 4,5). For en himmelsk domstol. V. 24 inneholder tre utsagn om rettferdiggjørelsen: Den skjer uforskyldt, av Guds nåde og ved forløsningen i Kristus Jesus.

Apostelen framhever at Gud selv er aktiv. Han har i sin store kjærlighet satt i gang en enestående redningsaksjon. Gud bragte selv til veie sonofferet. Det er karakteristisk for bibelsk offerteologi at Gud selv ordner med soning (sml. 3Mos. 17,11).

Olaf Moe: "I Kristus, som utgjød sitt blod for oss på korset til soning for våre synder, møter Gud oss med sin syndsforlatende nåde på samme måte som han møtte Israel med sin nåde på den blodbestenkte nådestol."

Nådestolen i den gamle pakt var lokket på paktsarken. Det var sentrum for Guds nådige åpenbaringsnærvær i Israel. Men den var skjult i Det aller helligste, et mørkt rom der ingen andre enn ypperstepresten hadde adgang, og han hadde bare adgang én gang i året, på den store forsoningsdagen (sml. 3Mos. 16). Da sprengte han blod på nådestolen og gjorde soning. Nådestolen var altså et soningssted.

Mens den gamle pakts nådestol var skjult, stilte Gud Kristus åpenlyst til skue som den nye pakts nådestol. Den nytestamentlige nådestolen har en annen offentlighetskarakter. Tenk på nattverden.

Kristus er en nådestol ved troen. Komplementet "ved troen" i v. 25 står til "nådestol". Nådestolen Kristus blir til frelse ved troen. Ved vantroen forvandles dette nådested til et domsted, sa Luther.

Gud stilte Jesus til skue for å vise sin rettferdighet (v. 25f). Mens det er naturlig å oppfatte Guds rettferdighet i v. 21f (som i 1,17) som den rettferdigheten Gud skjenker ved troen, betyr Guds rettferdighet i v. 25f at Gud selv er rettferdig. Og det får vi forstå ut fra GT's vitnesbyrd om Guds rettferdighet. Gud er tro mot sitt ord, både mot sine løfter og mot sine trusler. Gud viser både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus (sml. 1Jh 1,9).

Når Gud lot sin vrede over synderen ramme Jesus, viste han at han har dekning for å tilgi synder. Før Kristus kom, kom det ikke til noen endegyldig soning for menneskenes synder. Problemstillingen er denne: Hvordan kunne Gud i gammeltestamentlig tid bære over med synder, vente med å gripe inn med straff, tilgi synder, ja, i det hele vise sin mildhet og langmodighet? Denne måten å spørre på viser noe av dybden i Bibelens tale om synd og nåde. (Problemstillingen er altså ikke: Hvorfor tillater Gud at det er så mye vondt i verden?) Faktisk er det slik at en på bakgrunn av Guds langmodighet kunne komme til å sette spørsmålstegn ved Guds rettferdighet.

Gud ville vise sin rettferdighet ikke bare ved straff for synden, men også med frelse for den som har troen på Jesus. Og Kristi soningsverk viser at Gud er rettferdig også når han tilgir synder.