Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.

Tekstgjennomgåelser for 4. søndag etter pinse, 20. juni 1999

Ved Ragnar Andersen

Gud er rik på miskunn

Gammeltestamentlig tekst: Mi 7,18f

18 Hvem er en Gud som du,

som tar bort misgjerning

og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv?

Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede,

for han har lyst til miskunnhet.

19 Han skal igjen forbarme seg over oss,

han skal trå våre misgjerninger under føtter.

Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.

Domsprofeten Mika er i høg grad også frelsesforkynner (sml. 2,12f; kap. 4 - 5; 7,7-20). Mika-boka slutter med et hymnisk avsnitt (7,18-20), der profeten i typisk hymnestil veksler mellom å tale til Herren og å vitne om Herren.

Navnet Mika er kortform av Mikaja: Hvem er som Jahve? Som en konstant påminnelse om at Herren er enestående, bar profeten dette navnet, og i teksten bryter profeten ut i spørsmålet: Hvem er en Gud som du? Sml. 2Mos. 15,11; Salme 35,10. Det Mika framhever som enestående, er at Herren tilgir misgjerning og overtredelse. Israels Gud er slik som han presenterer seg i 2Mos. 34,6f, og slik David synger om han i Salme 103,8ff. Gjennom en rekke uttrykk og bilder blir syndsforlatelsen beskrevet.

Det er tre gammeltestamentlige hovedbegrep for synd. Som i 2Mos. 34,7 finner vi alle tre begrepene også her. "Hatta'ah" (med sideformer) fester oppmerksomheten ved den faktiske misforholdet mellom bud og gjerning. "Awon" leder i tillegg tanken i retning av et syndig sinnelag som utspring for den syndige handlingen. Og "pæsja'" brukes om opprør mot Gud, frafall fra han og åpent brudd på hans lov.

Herren tar bort "awon" og går til og med "pæsja'" forbi for dem som er tilbake av hans arv. Han trår våre "awonot" (flertall) under føtter og kaster Israels rests "hatto't" (flertall) i havets dyp.

De som tar imot det profetiske ordet, kan bygge sin tro på Guds miskunnelige hjertelag. Guds vrede er også fullt alvor, men straffedommen vil opphøre (sml. v. 9; Salme 30,6; Jes. 57,15ff). For Herren har lyst til miskunn.

Miskunnhet heter på hebraisk "hæsæd", et sentralt begrep i GT. Ordet har et vidt betdningsfelt. På det mellommenneskelige planet går det på så som lojalitet og solidaritet, vennlighet, hjelpsomhet, troskap og kjærlighet. "Hæsæd" står ofte som objekt til verbet gjøre. Det dreier seg om noe som viser seg i handling. Herren gjør miskunn mot tusen ledd (2Mos. 20,6). Ofte er hans trofaste miskunn satt i klart samband med paktsbegrepet (sml. 5Mos. 7,9). Herren er tro mot sine løfter, ja, det hører også med at han er villig til å tilgi den botferdige (sml. 2Mos. 34,5ff; Salme 51,3). Hans miskunn rekker ikke bare for israelitter, men også for hedninger (Jon. 4,2).

Det er ikke av hjertet Gud plager eller bedrøver mennesker (sml. Klages. 3,31-33). I sin bunnløse kjærlighet frelser han mennesker som har fortjent det motsatte (sml. Hos. 11,8f; Jes. 43,24f; Jer. 31,3), og i denne sin kjærlighet skaffer han selv til veie forsoning (Jes. 53). Han har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om og lever (Esek. 33,11).

Prekentekst: Lk 15,1-10

1 Og alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham.

2 Og både fariseerne og de skriftlærde knurret seg imellom og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!

3 Da fortalte han denne lignelsen til dem:

4 Hvilket menneske iblant dere som har hundre sauer og mister én av dem, forlater ikke de nittini i ødemarken og går etter den han har mistet, til han finner den? 5 Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg. 6 Og når han kommer hjem, kaller han sammen vennene og naboene og sier til dem: Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min som jeg hadde mistet!

7 Jeg sier dere: Slik skal det være glede i himmelen over én synder som omvender seg, mer enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse.

8 Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tenner ikke lys og feier huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninnene og nabokvinnene og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet!

10 Slik, sier jeg dere, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender seg.

Tollere og syndere flokket seg om Jesus (v. 1). Sosialt og moralsk diskvalifiserte mennesker møtte her en som hadde medynk med dem og talte med guddommelig myndighet. Men de som ikke så sitt behov for frelse, foraktet både syndens åpenbare gjeldsofre og deres frelser (se v. 2). De tre liknelsene som Jesus så fortalte, var svar på kritikken. Når Jesus viser seg som synderes venn, viser han Guds kjærlighet til mennesker han har mistet, og himmelens glede over dem som blir funnet igjen.

Saueeierens glede over sauen han finner igjen, og kvinnens glede over å finne sølvpenningen er bilder på Guds glede. Én av hundre sauer høres ikke så mye ut. Likevel har saueeieren omsorg for den ene. I den andre liknelsen (v. 8-10) er det ti prosent av pengene som er borte. Og i den siste liknelsen i Lk 15 dreier det seg om den ene av to sønner. Liknelsen om den bortkomne sønnen er samtidig som en tolkning av de to første. Her skildrer Jesus enda sterkere Guds kjærlighet til dem som han har mistet, og hans farsglede over dem som kommer tilbake. Gud kan ikke glemme sine bortkomne barn. Den totalt uverdige (sml. v. 19) har en uendelig verdi. Den som vender om til Herren, har en nådens rett.

V. 25-32 handler om den eldste sønnen som er bilde på fariseere og skriftlærde som reagerer negativt på at syndere samler seg om Jesus. Spørsmålet om eldstesønnen lot seg dra med i gleden og festen står åpent. Fariseerne og de skriftlærde må svare hver for seg for sin egen del.

Omvendelse fra verden til Gud betyr at døde mennesker blir levende, at tapte sjeler blir funnet (v. 24.32). Jesus er kommet for å søke og frelse det som var fortapt (19,10). Det å være fortapt vil si to ting. For det ene at en har tapt seg selv, sitt liv og si framtid. Men for det andre betyr det at Gud har tapt en kostbar eiendom, et menneske han elsker.

Det kristne menneskesyn handler ikke bare om synd, død, nåde og nytt liv. Det handler også om verdi, tap og vinning. I vekkelsestradisjonen har vi kanskje ikke alltid fått med denne dimensjonen. Og når det moderne mennesket sliter med lav selvfølelse og har vanskelig for å se seg selv som mer enn et høgrestående dyr, kan det komme til å reagere allergisk på tradisjonell forkynnelse av synd og nåde. Når mennesket ikke vet hvem det i Guds skapertanke er, mangler en viktig forutsetning for rett forståelse av lov og evangelium.

Kampen for de ufødte medmennesker har befruktet vekkelsestradisjonen. Fra unnfangelsen av bærer vi den store kunstners bilde. Vi er skapt i Guds bilde til å være hans. Og Jesus sier: Gi Gud hva Guds er! (20,25) En slik verdi har vi, og så høgt er vi elsket at Guds Sønn kom inn i vår slekt og gikk i døden for syndene våre. Og det gjelder den enkelte av oss.

Gud kaller de bortkomne til omvendelse (sml. Jer. 3,22). Har vi del i hans smerte over vantro og frafall og i hans glede over at mennesker vender om?

Episteltekst: Ef 2,1-10

1 Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder, 2 som dere før vandret i i samsvar med denne verdens tidsalder, i samsvar med høvdingen over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn, 3 som også vi alle før vandret blant i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde det kjødet og tankene ville, og vi var av naturen vredens barn likesom de andre. 4 Men Gud, som er rik på miskunn, har på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, 5 gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser - av nåde er dere frelst - 6 og oppvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, 7 for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. 8 For av nåden er dere frelst, ved tro, og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave, 9 det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. 10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Sammenlikningen mellom lesernes tidligere og deres nåværende situasjon er et sentralt tema i Efeserbrevet (sml. 2,11ff; 4,17ff; 5,8ff), som også i "tvillingbrevet" til kolosserne (sml. Kol. 1,21ff; 2,9ff; 3,1ff). En kristen er gått over fra døden til livet (sml. Lk 15,24; Jh 5,24; Rom. 6,13).

V. 1-3 er et sentralt avsnitt om arvesynd og arveskyld. Menneskets utgangspunkt er døden. Leserne var åndelig døde (sml. 5,14; Kol. 2,13) p. g. a. synden (sml. Kol. 3,5ff).

Før var leserne behersket av denne verdens tidsalder (gresk: aion) og av djevelen, som er denne verdens fyrste (Jh 12,31) og denne tidsalders gud (2Kor. 4,4). Han er høvdingen over en organisert herskende makt i lufta som omgir jorda, og som menneskene puster i (sml. 6,12; Kol. 1,13). Av 4,10 og 6,12 kan vi vel slutte at Kristus frigjør luftrommet, men at det pågår en åndskamp inntil verdens ende. En ond åndsmakt er fortsatt virksom i de ulydige, som følger djevelen i hans opprør og ulydighet mot Gud. I de kristne er derimot Guds kraft virksom (3,20).

De jødekristne inkludert Paulus var også åndelig døde (v. 3; sml. Rom. 1,18 - 3,20, som forkynner at både hedninger og jøder er syndere). Alle var de preget av kjødets onde begjæringer, av fiendskapet mot Gud, noe som ytrer seg i alle slags synder (sml. Rom. 8,7; Gal. 5,19-21). Også tankene var preget av fallet og dermed kjødelige (sml. 4,18; Kol. 1,21). Av den nedarvede syndige natur er mennesker fanget av syndens makt, bærer syndens skyld og er hjemfalne til den kommende vredesdom (sml. Rom. 5,9; 1Tess. 1,10).

Guds vrede (sml. v. 3) og Guds nåde (sml. v. 5.8) er motsetninger. Men mens grunnen til vreden er menneskers synd, er grunnen til nåden ikke noe vi er eller gjør, men Guds miskunn og kjærlighetsverk.

Evangeliet er et guddommelig "Men" (sml. v. 4). Gud er rik på miskunn (sml. 2Mos. 34,6f; Salme 103,8). Han har medlidenhet med syndere. Han ville ikke la oss være uten håp og uten Gud i verden (sml. v. 12), og han søker å berge mennesker inn i sitt rike. Gud elsket oss enda vi var døde ved våre overtredelser, som måtte vekke hans vrede. (O. Moe) Gud har vist sin kjærlighet i handling (sml. gresk "egapesen"). Sml. Rom. 5,8. Med "oss" mener vel apostelen i v. 4-7 både de hedningekristne (sml. v. 1f) og de jødekristne (sml. v. 3).

V. 5 sammenfatter i korthet hele epistelteksten. Vi var døde på grunn av synden (sml. v. 1-3), men Gud har gjort oss levende med Kristus (sml. v. 4-7) og frelst oss av nåde (sml. v. 8-10).

Ellers ser Paulus oftest frelsen som noe framtidig, nemlig å bli berget fra vredesdommen på den siste dag (sml. Rom. 5,9; 1Kor. 15,2). Men alt her og nå er en kristen frelst i håpet (Rom. 8,24) idet han er rettferdiggjort ved troen. Som Paulus taler om at mennesket blir rettferdiggjort av nåde ved tro og ikke av egne gjerninger (sml. Rom. 3,24ff; Gal. 2,16; Fil. 3,9), taler han da her om at en blir frelst av nåde ved tro, ikke av gjerninger, se v. 8f.

I jødedommen lærte en at Gud levendegjør ved de dødes oppstandelse. NT lærer at vi blir levendegjort med Kristus, i dåpen, ved troen. Gud har makt til å gjøre levende (sml. 1Sam. 2,6). Han virker ved sin Ånd (sml. Jh 6,63; 2Kor. 3,6).

Som Paulus i Kol. 2,9ff uttrykkelig nevner dåpen (sml. Rom. 6,1ff), har han sikkert dåpen for øye i Ef. 2,4ff. I dåpen og ved troen får vi livsforbindelse med Gud i Kristus Jesus. Det skjer noe med oss "i Kristus Jesus", men og "(sammen) med Kristus". "Også dere" (v. 1) kan knytte til talen om Kristus i det foregående. At Gud oppvakte Kristus fra fysisk død, viser hans makt (1,19f), levendegjørelsen av leserne viser hans miskunn. Som Kristus ble oppvakt fra de døde og satt ved Faderens høgre hand i himmelen (1,20), er de kristne levendegjort og oppvakt med Kristus og satt med han i himmelen. Så inderlig er de kristne forent med Kristus at de er der hvor han er, selv om det ennå er skjult (sml. Rom. 8,24.30). Det som er gitt oss i det skjulte, skal en gang åpenbares (v. 7; sml. Kol. 3,4).

Vi kan ikke frelse oss selv, og en kristen kan da heller ikke rose seg selv for frelsen (v. 9; sml. Jer. 9,23f; Rom. 3,27f; 1Kor. 1,26ff). Men om en ikke blir frelst av egne gjerninger, blir en frelst til å vandre i gode gjerninger. Når et menneske blir frelst, blir det også nyskapt i Guds bilde (sml. 4,24; Kol. 3,10), nemlig i Kristus Jesus, som er Guds bilde (2Kor. 4,4), så det likner han (Rom. 8,29).

Så lenge en kristen lever i denne verden pågår kampen mellom det gamle og det nye, og det gjelder å avlegge det gamle mennesket og ikle seg det nye mennesket (4,22ff; Kol. 3,8ff).

I brevets formanende hoveddel (4,1 - 6,20) ser vi hvordan apostelen konkret tenker om å vandre i gode gjerninger. Sml. hvordan han betoner de gode gjerninger i pastoralbreva (1.2.Tim; Tit.), f. eks. Tit. 2,14; 3,14.

Heller ikke gjerninger det nye mennesket gjør, kan vi rose oss av. Det er tale om troens frukt, som er Åndens frukt (Gal. 5,22f). Gud virker vilje og gjerning (Fil. 2,13), men han virker også i den ytre verden slik at den kristne kan vandre i ferdiglagte gjerninger.

Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.