Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.

 

Tekstgjennomgåelser for 3. søndag etter påske, 3. mai 1998

 

Ved Ragnar Andersen

 

Deres hjerte bli ikke forferdet!

 

Gammeltestamentlig tekst: Salme 126

 

1 En sang ved festreisene.

 

Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende.

2 Da fyltes vår munn med latter og vår tunge med jubel.

Da sa de blant hedningefolkene: Store ting har Herren gjort mot disse!

 

3 Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade.

 

4 Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet!

 

5 De som sår med gråt, skal høste med fryderop.

6 De går gråtende og bærer den sæd de strør ut,

de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.

 

Overskriftene i Salme 120 - 134 sier oss at dette er sanger ved festreisene. Det hebraiske uttrykket har riktignok vært diskutert. Kanskje "ma'alot" (oppstigninger) kan bety en prosesjonsveg med trappetrinn opp til helligdommen. I jødisk tradisjon har de femten forholdsvis korte salmene blitt forstått som salmer for hvert av 15 trinn som ledet fra kvinnenes forgård til Israels forgård, sunget ved en av de årlige fester. Men mest sannsynlig sikter nok ordet allment til oppstigningen til Jerusalem og templet der. "Se vi går opp til Jerusalem," sa Jesus til disiplene (Mt 20,18).

Det virker som Salme 120 - 134 er et lite hefte med sanger som ble brukt når festpilgrimene drog i flokker til Jerusalem og helligdommen der, dels på reisen og dels i Jerusalem. Tanken på Sion som menighetens åndelige heim er som en rød tråd gjennom mange av disse sangene. Men det kan vel hende at bare Salme 122 har vært en valfartssang fra første stund, og at de femten salmene er samlet i tida etter det babylonske fangenskapet.

Salme 126 synes å være fra "den ringe begynnelses" (sml. Sak. 4,10) tid etterat perserkongen Kyros i 538 f. Kr. f. etter pålegg fra Herren hadde gitt israelittene tillatelse til å dra til Jerusalem og bygge opp igjen templet (Esra 1). Den første kontingenten som drog, var på ca. 50 000 mennesker (Esra 2; Neh 7).

1930- og 1988-oversettelsene forstår "sjibat" i v. 1 og 4 som fanger, og åndelig sett var nok israelittene stadig fanger i fremmed land også etter 538 f. Kr. f., men det er mye mulig at 1978/85-oversettelsen her har rett som forstår "sjibat" som lagnad. I et tilbakeblikk på den underfulle utfrielsen skildres forventningen og gleden og det sterke inntrykket det gjorde på hedningefolka at israelittene fikk begynne på nytt i Juda og Jerusalem (v. 1-3). Det folket som var ført bort fra Sion (som fanger), fikk vende tilbake til Sion (som frie mennesker). Kontrasten er tydelig til stemningen i det fremmede. "Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu." (Salme 137,1)

En fortolker sier: Den egenartede spenningen som den tilbakevendte menigheten levde i, besto i at Herren hadde skjenket sitt folk en underfull frihet, men at virkeliggjøringen av de profetiske løfter likevel lot vente på seg.

Bønnen i v. 4, er omkranset av vitnesbyrd om Guds reddende inngrep i fortid og framtid.  Store ting har skjedd og kan skje igjen. I tillegg til den historiske erfaringen kommer Guds gjerning i naturen med vekslingen mellom sommerens tørke og vinterens regn i Negev i sør (v. 4b) og loven om sæd og høst (v. 5f) inn som bilde og tillitsmotiv. I Artaxerxes' dager (visstnok i 458 f. Kr. f.) fikk da også alle israelitter i det persiske storriket fornyet tillatelse til å dra til Jerusalem (Esra 7).

Teksten minner oss om lik Paulus å be om at Gud, som har begynt en god gjerning i sin menighet, fullfører den inntil Jesu Kristi dag (Fil. 1,6).

 

Prekentekst: Jh 14,1-11

 

1 Deres hjerte bli ikke forferdet! Tro på Gud, og tro på meg!

2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. 3 Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. 4 Og hvor jeg går hen, dit vet dere veien.

5 Tomas sier til ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien?

6 Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. 7 Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far, og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.

8 Filip sier til ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss!

9 Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært med dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? 10 Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger. 11 Tro meg at jeg er i Faderen og Faderen i meg; men hvis ikke, så tro det likevel for selve gjerningenes skyld!

 

Jesus skal gå bort, Judas skal forråde han og Peter fornekte han, hører vi i det foregående. Disiplene er ennå ikke blitt korsteologer, og kan lett bli forvirret, opprørt og forferdet. Men Jesus taler trøstende til dem. Deres hjerte fylles denne kvelden av sorg (16,6), men skal seinere bli fylt av glede (16,22), og hjertet må ikke bli forferdet, men holde fast ved den fred Jesus etterlater seg og gir dem (14,27). Troen motvirker forferdelse og frykt (sml. Mk 5,36), og sann gudstro er tro på Jesus (v. 1).

I 13,33.36 taler Jesus om at han går et sted der disiplene ennå ikke kan følge han. De mange rom finnes hos Gud, men adgangen dit har vi først ved Jesu frelsesverk (sml. 8,35f). Jesus trøster disiplene med at når han går bort, er det for å gjøre i stand sted for disiplene. Og med at han skal komme igjen for å ta dem til seg. Da må de ikke være forferdet over at han går bort, men heller glede seg (v. 28). Jesus vil at hans disipler skal være der han er (17,24), og i 12,26 lover han sine tjenere, som følger han, at de skal være der han er.

Fra målet vender Jesus oppmerksomheten mot vegen dit. Disiplene hadde fått vite vegen til Faderen. Å gå vegen er å vandre i lyset (sml. 8,12; 1Jh 1,7), å følge Jesus, som gikk gjennom lidelse og død til oppstandelse og herlighet (sml. 12,25f.13,36), og først og sist å tro på han (v. 1), som er vegen (v. 6).

Tomas forstod ikke hvor Jesus gikk hen (v. 5), enda Jesus hadde sagt at han går bort til han som har sendt han (7,33), og at han går for å berede sted for disiplene i sin Fars hus (14,2). Jesus går altså til Faderen. Han er selv vegen til Faderen for oss. For ingen kommer til Faderen uten ved han (sml. Apg. 4,12). Han er vegen fordi han er sannheten og livet.

Jeg-er-formelen er typisk i Jh. Formelen har sikkert bakgrunn i Jahves selvpresentasjon i GT (sml. 2Mos. 3,13ff). Jesus uttrykker sin betydning for menneskene ved å si: "Jeg er livets brød" (6,35), "Jeg er verdens lys" (8,12), "Jeg er oppstandelsen og livet" (11,25) osv. Ofte følges et slikt Jeg-er-ord av varianter av grunntesen om at den som tror på han, har evig liv. (Sml. 6,35.51; 8,12; 10,9; 11,25f) På den måten innbyr Jesus mennesker til å komme til han og tilegne seg frelsens gaver. Igjen og igjen viser han til seg selv som menneskenes redning. Her i 14,6 er det uttrykt ved at ingen kommer til Faderen uten ved Jesus (sml. 8,34ff).

Sannheten og livet er to hovedbegrep hos Johannes. Sannheten er et frelseshistorisk forankret begrep, knyttet til Jesus (sml. 1,17; 8,32; 14,6). Den Hellige Ånd åpenbarer sannheten, og menneskene deler seg i forhold til Ånden og hans verk (sml. 1Kor. 2,12ff). Den som er åpen for sannheten, er åpen for Ånden, (sml. 3,19-21).

Også livet må forstås i lys av frelsen. Jesus er livet for oss. Livet gis som gave (10,28), det er gjenstand for erfaring (3,36), det er noe som den troende har i seg (6,53). Å ha evig liv er det samme som å leve i kvalifisert mening (5,25), og dette livet brytes ikke av døden, men er evigvarende (6,51.58; 11,25f). Det evige liv, som er synonymt med frelse, betyr frihet fra Guds dom og delaktighet i opstandelseslivet. Det er uløselig knyttet til samfunnet med Jesus Kristus (6,57; 20,31), som er livet (11,25; 14,6).

Kort kan vi si at Jesus er vegen til Faderen i egenskap av eller fordi han er sannheten som frelser fra løgnens makt, og  i egenskap av eller fordi han er livet som frelser fra døden.

V. 7 knytter vel nærmest til det at Jesus er sannheten og da sannheten om Gud og frelsen fra Gud. Nå som disiplene kjenner Jesus (- og ikke først seinere), kjenner de Faderen og har sett han - i Jesus (sml. 1,14-18; Mt 5,8).

Filip ber om en annen og direkte åpenbaring av Faderen (v. 8; sml. 2Mos. 33,18). Jesus vender seg til Filip i v. 9f og deretter til alle de 11. Har da Filip ikke kjent Jesus som Immanuel (Med oss er Gud)? At Jesus er med og hos disiplene (-  i v. 9 brukes det samme uttrykket "meth' hymon" som i Mt 28,20 -), betyr at Gud Fader er med og hos disiplene. Den som har sett Jesus (sml. 6,40), har sett Faderen (v. 9; 12,45). To ganger i v. 10f utfordrer Jesus til å tro at han er i Faderen og Faderen i han. Det kan disiplene erkjenne av hans ord og gjerninger, som er bestemt av Faderen. Sml. 5,36; 7,16-18; 10,37f; 12,49f.

 

Episteltekst: 2Kor. 4,14-18

 

14 For vi vet at han som oppvakte Herren Jesus, skal også oppvekke oss med Jesus og stille oss fram sammen med dere. 15 For alt sammen skjer for deres skyld, for at nåden kan utbre seg til dess flere og virke rikelig takksigelse til Guds ære.

16 Derfor taper vi ikke motet. Men selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes likevel vårt indre dag for dag. 17 For vår trengsel er kortvarig og lett og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, 18 mens vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en tid, men det usynlige er evig.

 

V. 14 er egentlig setningsmessig en direkte fortsettelse av v. 13, der apostelen henviser til Salme 116,10. Trolig står hele Salme 116, som ikke minst handler om at Herren utfrir fra døden, i bakgrunnen for 2Kor. 4. Også Paulus tror og taler (v. 13). Det gjør han uten å gå snikveger og forfalske Guds ord (v. 2). Han tror og taler idet han vet at han eier et oppstandelsessamfunn med Jesus. Her står undervisningen i 1Kor. 15 om den uløselige forbindelsen mellom Kristi oppstandelse og de kristnes oppstandelse i bakgrunnen. Kristus er førstegrøden i oppstandelsen og garanterer at andre følger etter. Gud reiser opp og stiller fram de kristne med Kristus. Guds mål er å stille oss lyteløse fram for sin herlighet i fryd (Jud. v. 24; sml. Ef 5,27; Kol. 1,22). Paulus er selv et redskap for Gud til dette (Kol. 1,28).

Paulus har i v. 8ff talt om at døden er virksom i han. Det er for Jesu skyld (v. 11) og dermed også for menighetens skyld (sml. v. 15; sml. også 12,15)), for at livet skal være virksomt i de troende (v. 12) og dess flere få del i nåden (sml. v. 15). Nåden er gratis og ufortjent; vi kan bare ta imot og takke. Jo flere som ved troen og dåpen får del i nåden, jo større blir takken.

V. 16 konkluderer etter det foregående og innleder det etterfølgende (sml. v. 1). Det ytre mennesket, leirkaret (sml. v. 7), legemet (sml. v. 10), det dødelige kjød (sml. v. 11), ja, Paulus slik korinterne kunne se han i timelig skikkelse (sml. v. 18), er på veg mot undergang. Men det indre mennesket, som er nyskapt i Kristus (5,17), blir daglig fornyet ved troen på evangeliet. Sml. 3,18. En kristen er noe helt annet i Guds øyne enn i verdens øyne. Dette er korsteologi (sml. 1Kor. 4,9; 2Kor. 10,7).

Paulus' tale om det ytre og det indre mennesket må ikke misforstås i retning av gresk dualisme mellom legeme og sjel og en frigjøring fra legemligheten. Augustin har sikkert forstått Paulus rett når han sier at det ytre og det indre mennesket er ett og det samme. Det er skapt av Gud, men det falt i synd, og nyskapelsen skjer først av det indre mennesket, deretter av det ytre i oppstandelsen.

Ved torget i ruinene av det gamle Korint, kanskje nettopp der Paulus ble trukket for domstolen (Apg. 18,12ff), står i våre dager inngravert v. 17f.

Trengselen virker herlighet (sml. Apg. 14,22; Rom. 8,17). Det er ikke tale om all slags nød. Det er ikke tale om fortjeneste. Men det er tale om å bære sitt kors og følge etter Jesus, som gikk gjennom lidelser til herlighet (sml. v. 10f).

Trengslen er kortvarig og lett, ikke nødvendigvis sammenliknet med andres timelige nød (se v. 8ff; 6,4f; 11,23ff), men sett i forhold til den herligheten som skal åpenbares på Guds barn (Rom. 8,18). Det er ikke det synlig-timelige, men det er det usynlig-evige Paulus har blikket fest på og oppmerksomheten rettet mot (sml. Kol. 3,1ff; Hebr. 11,1).

 

Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.