Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.

Tekstgjennomgåelser for 12. søndag etter pinse, 23. august 1998

Ved Ragnar Andersen

Frelse for angrende syndere

Prekentekst: Jes. 57,15-21

15 For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig og har navnet Hellig:

I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende. 16 For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred; for da måtte ånden miste sin kraft for mitt åsyn, de sjeler som jeg har skapt.

17 På grunn av hans [Israels] syndige begjær ble jeg vred og slo ham. Og jeg skjulte mitt åsyn og var vred, og han gikk bortvendt på sitt hjertes vei. 18 Hans veier har jeg sett, og jeg vil lege ham. Og jeg vil lede ham og gi ham og hans sørgende trøst. 19 Herren skaper leppers grøde; fred, fred for fjern og nær, sier han, og jeg vil lege ham.

20 Men de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille, og dets bølger skyller opp gjørme og mudder. 21 Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud.

Jesaja-boka et et hovedskrift, ikke bare i GT, men i Bibelen som helhet. Jeg tror forfatteren av Siraks bok gir oss et rett perspektiv på andre del av skriftet (trøsteboka, kap. 40 - 66), når han sier om Jesaja: "Med mektig ånd så han de siste ting og trøstet de sørgende i Sion; han forkynte hva som skulle skje like til verdens ende, og de skjulte ting før de inntrådte." (Sir. 48,24f[32f]) Profetiene var nok en kilde til trøst for de troende allerede i Jesajas samtid. Seinere var de et budskap til jødene i eksilet. Men den fulle oppfyllelsen av profetiene kommer ved Jesus Kristus.

Som før nevnt, kan Jes. 40 - 66 deles inn i tre ganger tre ganger tre avsnitt. Da kan 56,9 - 57,21 forstås som det attende avsnittet og det siste i andre hovedgruppe, kap. 49 - 57. Legg merke til at alle tre hovedgruppene slutter med løfter til de oppriktige og advarsel til de ugudelige (se 48,20ff; 57,19ff; 66,22ff).

Jes. 56,9 - 57,21 handler om dommen over Israels frafall, frelsen av Guds nåde og skillet mellom dem som tar sin tilflukt til Herren, og de ugudelige. Domsprofetenes tid likner på flere måter vår egen tid, og jeg ønsker meg en preken som ser teksten i rammen av hele sammenhengen fra 56,9 av.

Profeten skildrer Israels frafall fra Gud, Guds vredesreaksjon og den straffen han sender. De som vektere og hyrder skulle være, forsømmer sin oppgave og lever i vellevnet på hjordens bekostning (sml. 56,9-12). Israel blir overlatt til hedningene, men før ulykken kommer, rykkes rettferdige og fromme bort i fred (57,1f). Det utbredte frafallet i folket gir seg slike utslag som hånsord mot de gudfryktige, rituelle samleier og barneofringer til ære for avgudene (sml. med vår egen tid der utukt skal være livsbejaende og livs frukt skal utryddes), trolldomskunster og avhengighet av politiske maktkonstellasjoner. (Sml. v. 3-11). Når straffen kommer, skal det vise seg at avgudene ingenting makter og ingenting er, men den som tar sin tilflukt til Herren, skal arve landet (sml. v. 12-14).

Prekenteksten er knyttet til det foregående slik at v. 15ff begrunner v. 13c-14. Profeten begrunner at Herren gir sitt folk en ny start. Den gode Gud miskunner seg over sitt folk, som er sønderknust og nedbøyd. Den som tar sin tilflukt til Herren, skal arve landet og ta Sion i eie. Så er da Jerusalem den store konges stad (Mt 5,35), Den Helliges, som troner til evig tid. Men det er egentlig ikke denne adressen han oppgir, men to andre: I det høye og hellige og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden. Sml. 66,1f.

At Herren, som er høy og hellig, bor i det høye og hellige, kan vi forstå. Himlene og himlenes himler kan ikke romme Gud (1Kong. 8,27). Han bor i et lys som ingen kan komme til (1Tim. 6,16). Men han oppgir en adresse til. Han bor hos den som er ydmyket under hans veldige hånd (sml. 1Pet. 5,6).

I Salme 51,19 sier David: "Offere for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte." Her er den sønderbrutte ånd og det sønderknuste hjerte visstnok sett som takkoffere og dermed som uttrykk for den ydmykhet som skal være en varig egenskap for en som lever åpent i forhold til Gud. Blir vi ikke nettopp sønderknust og nedbøyd når Guds lov viser oss vår synd? Men Herren er nær og vil bo hos oss med syndenes nådige forlatelse. I Jes. 66,2b sier han: "Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord."

Da skaper Herren også leppers grøde som bæres fram som takkoffer fra ydmyke og oppriktige hjerter (sml. Salme 51,17; Hebr. 13,15).

Men de ugudelige som ikke lar seg tukte, er uten nåden og freden (sml. 48,22).

Sju hundre år etter Jesajas tid synger engleskaren på Betlehems-marka om han som bor i det høyeste, og om den fred han gir på jord til dem som har hans velbehag.

Evangelietekst: Mt 21,28-31

28 Men hva mener dere? En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå idag og arbeid i vingården! 29 Men han svarte: Jeg vil ikke! Men senere angret han det og gikk. 30 Og han gikk til den andre og sa det samme. Denne svarte: Ja, herre! - men han gikk ikke. 31 Hvem av disse to gjorde nå farens vilje? De svarer: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg dere: Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike.

Liknelsen om de to sønnene er omgitt av stoff hvor vi møter Jesus i oppgjør med jødedommen. Etter stridssamtalen i 21,23-27 følger tre liknelser med allegoriske trekk (21,28-44; 22,1-14). Jesus fører linjen fra domsprofetene videre.

Teksten følger altså på samtalen om Jesu og døperens myndighet, men Jesus vender samtalen fra det teoretiske planet til det personlige og avslører motstandernes vantro (sml. v. 25.32; Lk 7,29f). I v. 31 blir yppersteprestene og de eldste (v. 23) utfordret til indirekte å dømme seg selv, slik David ble utfordret av Natan (2Sam. 12,1ff). V. 32 hører organisk med i sammenhengen og tolker liknelsen: "For Johannes kom til dere på rettferdighets vei, og dere trodde ham ikke. Men tollerne og skjøgene trodde ham. Men dere, enda dere så det, angret dere det ikke senere, så dere trodde ham."

Yppersteprestene og de eldste var de som møttes i Det høye råd (jfr. 26,3ff; 27,1; 28,12). Mk/Lk nevner også skriftlærde på parallellstedene til v. 23. Her var både saddukeere og fariseere, "rasjonalister" og loviske, representanter for kult og moral i jødedommen til stede (sml. 21,45; 22,15). Tollere og skjøger representerte åpenbare syndere, som disse religiøse lederne mente seg hevet over. Fariseerne, som ville være vegledere for folket, mente at hvis hele Israel ville holde loven en eneste time, så ville Messias komme. Men da døperen og Jesus stod fram og forkynte, vendte fariseere og saddukeere seg imot Guds utsendinger (sml. 21,34ff; 22,6; 23,29ff). Men mange som var de siste, ble de første (sml. 19,30; 20,16).

Den enkle liknelsen om de to sønnene kan selvsagt også anvendes i andre sammenhenger om menneskers holdning til Guds kall. De to sønnene var begge uvillige, men de var ulike typer. Mens den ene sier et tvert nei, dekker den andre seg bak tom høflighet. Men han som sa nei, angret og ble derfor et forbilde.

En av sønnene gjorde altså farens vilje. Det var ingen feilfri person. Han var ikke engang feilfri i de korte trekk vi får tegnet av hans opptreden. Men han angret. Og angeren er synderens store mulighet til et liv i tro og kjærlighet. Både nei-mennesker og holdningsløse ja-mennesker kan angre. Omvendelsen består av anger og tro. Vi skal ikke stille noe krav om at angeren må være så og så sterk for å være god nok. Den dype angeren over synden kan en ikke kjenne før en elsker Gud som hans barn. Angeren i seg selv gjør ikke noe til eller fra i Guds forhold til synderen, men den kan føre synderen til Jesus. Både Peter og Judas angret langfredag, men bare Peter trodde, som Melanchthon minner om i apologien for Augustana.

Episteltekst: 1Jh 1,8 - 2,2

8 Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 10 Dersom vi sier at vi ikke har synd, da gjør vi ham til løgner, og hans ord er ikke i oss.

1 Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige. 2 Og han er en soning for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens.

Vi kan rekne med at den gamle apostel Johannes skriver til menighetene i Lilleasia, kanskje særlig husmenigheter i storbyen Efesus. Sendebreva i Jh åp 2 - 3 gir oss et innblikk i den historiske bakgrunnen. Det synes å være to heretiske og skismatiske fraksjoner apostelen søker å tale til rette i 1Jh. Den ene fraksjonen med bakgrunn i jødedommen er fremmed for læren om Jesus som sann Gud, men ivrig for oppfyllelse av loven. Den andre fraksjonen med bakgrunn i hedenskapet er fremmed for læren om Kristus som sant menneske og bryr seg ikke om en rett livsførsel. De to fraksjonene forvrenger på hver sin måte teologien i Johannesevangeliet.

Apostelen er opptatt av at Gud er blitt menneske, og at mennesket Jesus er Guds evige, enbårne Sønn. Han er også opptatt at den organiske sammenhengen mellom tro og kjærlighet og kjærlighet og gode gjerninger. Og han kaller til samling om det ene og opprinnelige evangelium. På sett og vis kan 1Jh leses som et vegledende etterord til Johannesevangeliet.

Å vandre i lyset er et grunnmotiv i 1Jh. Dette har to sider, både å leve i troen og syndenes forlatelse og å leve i kjærligheten og gode gjerninger. En kan se hele hovedavsnittet 1,5 - 2,29 ut fra grunnmotivet å leve i lyset fordi Gud er lys (1,5). Å leve i lyset er å bekjenne sine synder og få forlatelse for dem (1,7 - 2,2.12), men også å avstå fra synden og holde Guds bud etter Kristi ord og forbilde (2,1-11), det er å stå djevelen og verden imot (2,13-17) og å holde fast ved den sanne tro på Jesus Kristus (2,18-29).

I 1,6.8.10 polemiserer Johannes mot bestemte villfarelser som truet menighetene. Enten en mener at troen lar seg forlike med et tøylesløst liv, eller en kanskje mener seg hevet over synd gjennom iver for loven, blir det helt galt. Å være kristen er å stå i et forhold til både lov og evangelium.

Å påstå at en ikke har synd, er å si falskt vitnesbyrd om seg selv og dermed å lede seg selv vill. Men det er også å fornekte Guds ord i loven og dermed å gjøre han til løgner. Det kan altså være noen som påstår at de ikke har synd, men som i virkeligheten ikke har sannheten eller Guds ord i seg. Det er naturlig å se dette sammen med at Jesus er Ordet (Jh 1,1; Jh åp 19,13) og Sannheten (Jh 14,6), og at de troendes samfunn med Gud gjennom Jesus Kristus er hovedsaken for apostelen (sml. 1,1ff; 4,13ff; 5,19f).

I lyset fra Guds sannhet og trofasthet, rettferdighet og renhet ser vi våre synder og må bekjenne dem (sml. Jes. 6,1ff). Å bekjenne syndene hører heime i omvendelsen, den grunnleggende som fullbyrdes i dåpen (sml. Mt 3,6 / Mk 1,5), men også i omvendelsens liv i bønnen og i menighetens forsamling (sml. Jak. 5,16).

Gud er trofast og rettferdig helt uavhengig av oss, men dersom vi bekjenner våre synder, viser han sin trofasthet og rettferdighet ved å oppfylle sine løfter om frelse for den botferdige. Forlatelsen og renselsen skjer ved Jesu blod, som han utgjød på korset og skjenker i nattverden (v. 7).

La oss stanse opp for den sannhet at Gud er rettferdig når han forlater synder. Her strekker det ikke til å si at han lar nåde gå for rett, for her er det tale om en nådens rett. Han har dekning for å forlate syndene, for den rettferdige Jesus Kristus er en soning for hele verdens synder (2,1f). Og som Guds straffende rettferdighet viser seg i at han er tro mot sine domstrusler, viser hans frelsende rettferdighet seg i at han er tro mot sine frelsesløfter.

Ingen må tro at apostelen ikke er interessert i at leserne unngår å synde. Å leve i lyset er selvsagt å leve etter Guds bud. Men så lenge vi er i denne verden, faller vi og må ta vår tilflukt til han som bar verdens synder (sml. Jh 1,29) og taler vår sak hos Faderen (sml. Rom. 8,34; Hebr. 7,25).

Det greske ordet "hilasmos" (soning) finnes bare to steder i NT, nemlig her i v. 2 og i 4,10. Fortolkerne diskuterer om det betegner en offerhandling der Gud er subjekt og dekker / fjerner synden, eller en offerhandling der Gud, som forlater syndene, er den det ofres til. Men dette er ikke motsetninger. Her er rom for begge tankene samtidig. Paulus sier det slik i 2Kor. 5,18f: "Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste, fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen."

Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.