Tilbake til oversikt over
tekstgjennomgåelser.
Guds
tempel
Gammeltestamentlig tekst: Jer.
1,4-10
4 Herrens
ord kom til meg, og det lød
så:
5 Før
jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors
skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for
folkene.
6 Men jeg
sa: Akk, Herre, Herre! Se, jeg forstår ikke å tale, for jeg er
ung.
7 Da sa
Herren til meg: Si ikke: Jeg er ung! Men til alle dem jeg sender deg til,
skal du gå, og alt det jeg befaler deg, skal du tale. 8 Frykt ikke
for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier
Herren.
9 Og Herren
rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg:
Se, jeg legger mine ord i din munn. 10 Se, jeg setter deg i dag over folkene
og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge
og bryte ned, til å bygge og til å
plante.
Om Jeremia
og flere andre av de gammeltestamentlige profetene hører vi at de
hadde en særskilt kallsopplevelse. Se Jes. 6; Jer. 1; Esek. 1 - 3;
Hos. 1; Am. 7,15. Ja, vi kan rekne med at alle profetene hadde et slikt
særskilt møte med Gud, der hans ord har grepet dem med makt
(sml. Jes. 8,11). På et bestemt tidspunkt i sitt liv har de hatt en
entydig opplevelse som er blitt bestemmende for dem. De har ikke hatt noen
vanskelighet med å skille sine egne tanker og stemninger fra den
åpenbaringen som kom til dem, og aldri var de i tvil om at Herren hadde
talt til dem. De oppfattet uten videre Guds tale som tale fra et annet jeg.
Forholdet mellom Herren og profetene var et jeg-du-forhold, og kallsopplevelsen
gav rom for samtale og for innvending og spørsmål fra dem som
ble kalt.
Initiativet
til Jeremias profettjeneste var helt og holdent på Guds side. Jeremia
forteller ganske enkelt at Herrens ord kom til han. Herren dannet, kjente
og helliget han og satte han til profet. Han sendte Jeremia og la sine ord
i hans munn.
"Jeremias
historie begynner i himmelen", er det blitt sagt. Det er Herren som danner
et barn i mors liv, men alt før han dannet Jeremia, kjente Herren
han, det vil si som sin profet. Jeremia var altså utvalgt til profet.
Herren helliget han, det vi si innviet han til seg, og han satte han til
en profet for folkene. Først og fremst skulle Jeremia være profet
for Juda-folket, men han forkynte også inn i andre folks situasjoner
(se 25,15ff; 27,1ff; 46 -
51).
Jeremia
innvender at han er ung, og de unge skulle jo etter vanlig skikk og bruk
tie når de eldre talte. Men Herren avviser innvendingen. Det er nemlig
Herren selv som sender Jeremia og byr han hva han skal tale. Jeremia vil
komme i fare, men Herren fjerner den lammende frykten. Han lover at han vil
være med Jeremia og redde han, så profeten har ikke noe å
frykte av
mennesker.
I v. 9
ser vi hva profetisk inspirasjon er. Gud legger sine ord i profetens munn.
Sml. 5Mos. 18,18; Esek. 2,8 - 3,11. Og Guds ord former historien. Ordet virker
hva det nevner, men i vekselvirkning med menneskenes reaksjon (sml. Jes.
55,10ff; Jer. 18,7ff). Jeremia får vite at han skal være både
domsprofet og frelsesprofet (sml.
31,28).
Prekentekst: Mt
16,13-20
13 Men
da Jesus var kommet til traktene ved Cesarea Filippi, spurte han sine disipler
og sa: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? 14 Da sa: Noen sier
døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremia eller en av profetene.
15 Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? 16 Da svarte Simon
Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds
Sønn.
17 Og Jesus
svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For kjød
og blod har ikke åpenbaret deg dette, men min Far i himlene. 18 Og
jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min
menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19
Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på
jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på
jorden, skal være løst i
himlene.
20 Da bød
han sine disipler at de ikke skulle si til noen at han var
Messias.
I traktene
ved Cesarea Filippi nord for Galilea finner Jesus ro til å tale med
disiplene om hvem han er, og om sin veg gjennom lidelse, død og
oppstandelse (v. 13-23). Betegnelsen Menneskesønnen (v. 13) brukte
Jesus ofte om seg selv. Det er et kodeord som sier at han er den himmelske,
ja, guddommelige menneskesønn som Daniel omtaler i Dan. 7,13f. Men
da uttrykket menneskesønn i seg selv ganske enkelt kan oppfattes som
en høgtidelig omskrivning av menneske, er koden ikke uten videre klar
for alle. Det har imidlertid vært viktig for Jesus å knytte den
jødiske Messias-forventning sammen med Daniels ord om Menneskesønnen
(sml. 26,63f) og med profetien i Jes. 53 om Herrens lidende tjener (sml.
16,21; 20,28). Ennå var ikke tida inne til å proklamere for folket
at Jesus var Messias (v.
20).
Folk hadde
ulike oppfatninger om Jesus, men vanlig tro var at han var en tidligere profet
som er kommet tilbake. De som først var blitt oppmerksom på
hans virksomhet etter døperen Johannes' død, kunne tro at det
var døperen som var stått opp fra de døde (sml. 14,1ff).
Andre kunne tolke profetien i Mal. 4,5 om en bokstavelig utsendelse av den
historiske Elias som var blitt opptatt til himmelen, og tro at han nå
var kommet i og med Jesus. Andre igjen tenkte på andre profetskikkelser,
for eksempel Jeremia, som Jesus ved sin radikale omvendelsesforkynnelse sikkert
minte om. En fellesnevner i disse oppfatningene er at profetenes tid er kommet
igjen, og da vel også en tro på at Messias snart vil
komme.
Jesu disipler
har i lengre tid vært vitner til hans ord og gjerninger. Nå utfordrer
han dem til å svare på det viktige spørsmålet om
hvem han er. Og Simon Peter svarer for dem alle: "Du er Messias, den levende
Guds Sønn." Ikke bare en forløper for Messias, men Messias
selv (sml. allerede Andreas' vitnesbyrd i Jh 1,42[41]). Og Messias er ikke
bare en menneskelig konge av Davids ætt, men Guds
Sønn.
En kunne
naturligvis i og for seg tolke Peter dit hen at han foreløpig bare
tenker seg Messias som en konge av Davids ætt som i likhet med de
gammeltestamentlige "davididene" var Guds sønner ved adopsjon så
å si (sml. 2Sam. 7,14). Men da ser en bort fra at Jesus allerede har
erklært seg som Sønnen i absolutt og enestående forstand.
Jesu svar på Peters bekjennelse ligger da også på linje
med erklæringen i 11,27: Alle ting er meg overgitt av min Far, og ingen
kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten
Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det
for.
Som Simon
i v. 16 erklærer at Jesus er Messias, den levende Guds Sønn,
poengterer Jesus i v. 18 at Simon er Peter. Alt ved det første møtet
med Jesus fikk Simon dette navnet (Jh 1,43[42]), og nå antyder Jesus
hva som er meningen med det. Den greske formen Petros er en oversettelse
av det aramaiske Kefa (Kefas), som betyr stein eller
klippe.
I v. 18
brukes på gresk både hankjønnsordet Petros, som navn på
Simon, og hunkjønnsordet petra, som betegnelse på klippen som
Jesus vil bygge sin menighet på. Selv om de to orda kunne brukes i
samme betydning, er petros egentlig stein og petra egentlig klippe. Rent
bortsett fra om klippen i Mt 16,18 likevel skulle forstås om personen
Peter som bekjenner og forkynner, gir dette stedet selvsagt ikke noe holdepunkt
for den romersk-katolske forestillingen at verdigheten og funksjonen som
kirkens klippe er gått i arv fra Peter til paven. Men vi gjør
nok trygt i med Luther å skille mellom personen Peter og klippen som
menigheten er bygd på. Det er vel også lite trolig at Jesus vil
kalle den han taler til, for "denne klippen" istedenfor
"deg".
Det
er interessant at Paulus bruker ordet petra om Kristus som den åndelige
klippe som fulgte Israel i ørkenen (1Kor. 10,4). På klippegrunnen
som er Kristus selv, eller troen gitt av Gud (v. 17), eller bekjennelsen
Peter på apostlenes vegner avla (v. 16), bygger Kristus sin menighet
av levende steiner med Peter og hans apostelkolleger som noen av de første.
Nettopp som Kristi apostler har de en grunnleggende lærefunksjon (sml.
Apg. 2,42; Ef 2,20). Den menigheten som holder fast på apostlenes
lære, er i veren under kors og trengsel, men aldri skal den dø
ut.
Jesu menighet
er mottaker av himlenes rike, forløsningsriket som med Jesus er kommet
fra himmel til jord. Og nøklene til dette riket passer både
på jorda og i himmelen. Som husholder i Jesu menighet skal Peter motta
disse nøklene (v. 19). Men om Peter var ordfører blant apostlene,
noe første del av Apostelgjerningene illustrerer, hadde hele
apostelkollegiet del i nøklemakten (se Mt 18,18). Og hva annet kan
denne makten være enn den myndighet Ordets tjenere har til å
holde himmelen lukket og helvetet åpent for den som ikke vil omvende
seg, og til å holde helvetet lukket og himmelen åpen for den
som angrer og tror? Se også Jh
20,22f.
Episteltekst: 1Pet.
2,4-10
4 Kom til
ham, den levende stein, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt
og dyrebar for Gud, 5 og bli også selv oppbygd som levende steiner
til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære
fram åndelige offer, som er Gud til behag ved Jesus Kristus. 6 For
det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt,
dyrebar, og den som tror på ham, skal slett ikke bli til
skamme.
7 Dere
altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den
stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein
og anstøtsklippe, 8 disse som snubler ved sin vantro mot ordet; til
det er de også
satt.
9 Men dere
er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk
til eiendom, for at dere skal forkynne hans velgjerninger, han som kalte
dere fra mørke til sitt underfulle lys; 10 dere som tidligere ikke
var et folk, men nå er Guds folk, dere som ikke hadde funnet miskunn,
men nå har fått
miskunn.
Oppbyggelse
er åndelig husbygging. Gud bygger hus. Ikke et hus slik mennesker bygde,
slik Salomo bygde på Sion, og slik jødene ennå fram til
år 64 holdt på å bygge tempel. Men et tempel av levende
steiner, nemlig Guds enbårne Sønn og mennesker som har tatt
imot han som sin
frelser.
Jesus Kristus
er hjørnesteinen som er forkynt i Jes. 28,16. Men som det sies i
jødenes store lovsang, Hallel (Salme 113 - 118), ble
hovedhjørnesteinen forkastet av bygningsmennene (Salme 118,22).
Bygningsmennene var da ikke først og fremst de mange som arbeidet
på templet i Jerusalem, men det jødiske lederskapet, og ikke
minst fariseerpartiet som visstnok likte å rekne seg som åndelige
bygningsmenn. Jesus avslører da også yppersteprestene og
jødenes eldste som opprørere mot Gud og hans Sønn og
viser til det samme ordet fra salmene (sml. Mt
21,33ff).
Kristus
er i sin person og sitt legeme det nye tempel. Men han vil ikke være
aleine. Han gjør sine disipler til levende steiner i byggverket sammen
med han i et organisk fellesskap. Den kristne menighet er hans legeme og
Guds tempel.
Peter tillegger
ikke seg selv noen særstilling (sml. 5,1ff), men kaller sine lesere
til å komme til Kristus, der han har satt sine disipler stevne i ord
og sakrament. Den menighet Kristus bygger på troen og bekjennelsen
(Mt 16,18), er et åndelig tempel, men har sine lokale - om enn variable
- møtesteder, der de helliges samfunn manifesteres (sml. Mt
18,20).
Som den
gamle pakts menighet var et kongerike av prester (2Mos. 19,6) som fikk være
Gud nær (Salme 148,14), er den nytestamentlige menighet et kongelig
presteskap som får være Gud nær (sml. Ef. 2,13). Det
allminnelige prestedømmet er nemlig et aspekt på kristenstanden
og ikke et demokratisk prinsipp. - Som de levittiske prester bar fram offer
i templet i Jerusalem, blir de kristne oppbygd til å bære fram
åndelige offer i kjærlighet, lovprisning og gode gjerninger (sml.
Rom. 12,1; Hebr.
13,15f).
Den ære
å være Guds eiendom framfor alle folk, et kongerike av prester
og et hellig folk (2Mos. 19,5f), er ikke betinget av etnisk tilhørighet,
men av tro (v. 6; sml. Ef 2). For den kristne menighet av israelitter og
ikke-israelitter er Kristus grunnvollen (1Kor. 3,11) som består når
himmel og jord forgår. For de vantro er hjørnesteinen blitt
til en snublestein og en anstøtsklippe (gresk: petra skandalon). Når
Peter i v. 7 henspiller på Jes. 8,14, som taler om at Herren skal bli
til en snublestein og en anstøtsklippe for Israel (sml. Rom. 9,32f),
vitner han dermed om at Jesus er Israels
Gud.
Tilbake til oversikt over
tekstgjennomgåelser.