Tilbake til oversikt over
tekstgjennomgåelser.
Tekstgjennomgåelser for 4. søndag etter pinse, 28. juni
1998
Ved Ragnar Andersen
Nåde for
ydmyke
2 Jeg bredte ut mine hender hele dagen til et
gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, etter sine
egne tanker,
I 63,7 - 64,11
gjør Jesaja seg til talsmann for framtidige generasjoner i tida etter
Juda-rikets undergang og Jerusalems fall (587 f. Kr. f.) og gjenoppbyggingen
av templet fra år 520 av og legger takk, bekjennelse og bønn
i menighetens munn. I kap. 65 kommer Herrens svar på folkets bønn.
Kap. 66 taler videre om skillet mellom frelste og fortapte. I Rom. 10,20f
tolker Paulus Jes. 65,1 om hedningene og v. 2 om
Israel.
V. 1 uttrykker et
prinsipielt forhold. Ingen søker Gud uten at Gud søker vedkommende.
Uten at noen spurte etter han, bød han seg fram. Det gjelder i forhold
til Abraham og Israel som i forhold til hedningefolka og meg. Uten at noen
søkte han, gjorde han seg tilgjengelig. Ingen kan finne Gud uten at
han lar seg finne (sml. 55,6). For folk som ikke var kalt med hans navn,
åpenbarte han seg, han som er den som han er (sml. 2Mos.
3,14).
I v. 2 er det tale
om hvordan Herren søker et folk som går fra han. Om Israel ikke
søker sin Gud, søker han folket tidlig og seint. Han kaller
uten å få svar og taler uten at de hører (v. 12). Folket
blir ledet av sine egne tanker i stedet for av Herrens ord og vilje. V. 2
hører sammen med v. 3ff, som skildrer frafallet og varsler Guds dom.
Men en rest, som tjener Herren, skal bli frelst (v.
8ff).
Juda rike må
gå under og landet legges øde på grunn av folkets synd
og forherdelse, men en hellig rest blir igjen av folket. Dette var et tema
da Jesaja ble kalt i templet til profet (sml.
6,9-13).
Israels rest har
ei framtid i løftets land (v. 8-10). V. 11ff taler om de frafalnes
lodd i motsetning til den velsignelsen som venter de frelste. Med sterke
uttrykk kalles Israels rest til glede over det Gud skaper, slik også
han selv vil glede seg (v. 18f).
Prekentekst: Lk 15,11-32
11 Og han sa: En mann hadde to sønner, 12
og den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den del av boet som faller
på meg! Og han skiftet formuen mellom dem. 13 Og ikke mange dager deretter
samlet den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte,
og der sløste han bort eiendommen sin i et vilt
liv.
14 Men da han hadde satt alt over styr, ble det
en svær hunger i det landet, og han begynte å lide nød.
15 Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han
sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. 16 Og han
attrådde å fylle magen sin med belgene som svinene åt,
og ingen gav ham noe.
17 Men da kom han til seg selv og sa: Hvor mange
leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til
her av sult! 18 Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil
si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg; 19 jeg er ikke verdig
lenger til å kalles din sønn; la meg få være som
en av dine leiefolk!
20 Og han stod opp og kom til sin far. Men da han
ennå var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig,
og løp og falt ham om halsen og kysset ham. 21 Men sønnen sa
til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg; jeg er ikke lenger
verdig til å kalles din sønn. 22 Men faren sa til tjenerne sine:
Ta fram den beste kledningen og ha den på ham, og gi ham en ring på
hånden hans og sko på føttene, 23 og hent gjøkalven
og slakt den, og la oss ete og være glade! 24 For denne min sønn
var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte
å være glade.
25 Men den eldste sønnen hans var ute på
marken, og da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han
spill og dans. 26 Og han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette
kunne være. 27 Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far slaktet
gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake. 28 Da ble han vred og
ville ikke gå inn. Men hans far gikk ut og talte vennlig til ham. 29
Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent
deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og meg har du aldri gitt et kje
for at jeg kunne glede meg med vennene mine; 30 men da denne din sønn
kom, han som åt opp formuen din sammen med skjøger, da slaktet
du gjøkalven for ham!
31 Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg,
og alt mitt er ditt; 32 men vi skulle fryde og glede oss fordi denne din
bror var død og er blitt levende, var tapt og er
funnet.
Tollere og syndere
flokket seg om Jesus (v. 1). Sosialt og moralsk diskvalifiserte mennesker
møtte her en som hadde medynk med dem. Jesus så ikke mellom
fingrene med at de var syndere. Han gjennomskuet dem. Men så elsket
han dem likevel. Men de som ikke så sitt behov for frelse, foraktet
både syndens åpenbare gjeldsofre og deres frelser (se v.
2).
De tre liknelsene
i Lk 15 var svar på kritikken. Når Jesus viser seg som synderes
venn, viser han Guds kjærlighet til mennesker han har mistet, og himmelens
glede over dem som blir funnet igjen. Den totalt uverdige (sml. v. 19) har
en uendelig verdi. Den som vender om til Herren, har en nådens
rett.
Gjennomgangstemaet
i de tre liknelsene er gleden hos Gud over at han finner det tapte igjen.
Det er vel en av de sterkeste trøstegrunner i anfektelsen at Gud vil
at jeg skal bli frelst.
Mange jøder
reiste utenlands for å tjene penger i storbyene. Men den yngste
sønnen i liknelsen sløste bort eiendommen idet han levde et
vilt liv. Under hungersnøden ble han satt til å gjete
svin.
Blant jøder
var det forbudt å holde svin, noe som kommer til uttrykk i følgende
jødiske utsagn: "Forbannet være den mann som driver med svineavl
eller som lærer sin sønn gresk filosofi." Å gjete svin
for andre fordi en har forspilt arven mens faren ennå lever, måtte
kjennes svært ydmykende. Kanskje svineeieren sa at gjeteren kunne ete
av maten som svina fikk. Uttrykksmåten i v.
16 (- han attrådde -) kan
indikere at han stort sett kom til kort i konkurransen med halvville svin
om belgene (det greske ordet ble brukt om hornbelger, frukter av det
såkalte Johannesbrødtreet, ceratonia siliqua), som ble brukt
til fôr og bare ble spist av de fattigste.
Ingen gav den fortapte
sønnen i fremmed land noe. Nøden var selvforskyldt, og etter
vanlig jødisk oppfatning hadde en ikke noen forpliktelse til å
hjelpe folk som turer fram i ondskap (sml. Siraks bok 12,
4-6).
Men faren ynkedes
inderlig over den forkomne sønnen (v. 20). Farens medynk er hjertet
i fortellingen, sier en fortolker. Hans medynk går forut for sønnens
bekjennelse og anger og svarer til saueeierens søking (v. 4) og kvinnens
leiting etter sølvpenningen (v. 8). Og hvis den barmhjertige samaritan
i Lk 10 egentlig er bilde på Jesus, kan vi si at evangelistene bare
bruker verbet "splangjnizesthai" (ynkes inderlig) med Jesus (sml. Matt. 9,36)
eller personer i liknelsene som er bilde på Gud eller Jesus, som subjekt.
Det er tale om en medynk som er karakteristisk for
Gud.
Omvendelse fra verden
til Gud betyr at døde mennesker blir levende, at tapte sjeler blir
funnet (v. 24.32). Jesus er kommet for å søke og frelse det
som var fortapt (19,10). Det å være fortapt vil si to ting. For
det ene at en har tapt seg selv, sitt liv og si framtid. Men for det andre
betyr det at Gud har tapt en kostbar eiendom, et menneske han elsker, et
menneske som ble skapt og kanskje døpt til å leve i samfunn
med han.
Det kristne menneskesyn
handler ikke bare om synd, død, nåde og nytt liv. Det handler
også om verdi, tap og vinning. I vekkelsestradisjonen har vi kanskje
ikke alltid fått med denne dimensjonen. Og når det moderne mennesket
sliter med lav selvfølelse og har vanskelig for å se seg selv
som mer enn et høgrestående dyr, kan det komme til å reagere
allergisk på tradisjonell forkynnelse av synd og nåde. Når
mennesket ikke vet hvem det i Guds skapertanke er, mangler en viktig forutsetning
for rett forståelse av lov og evangelium. Kampen for de ufødte
medmennesker har befruktet vekkelsestradisjonen. Fra unnfangelsen av bærer
vi den store kunstners bilde. Vi er skapt i Guds bilde til å være
hans. Og Jesus sier: Gi Gud hva Guds er! (20,25)
En slik verdi har
vi, og så høgt er vi elsket at Guds Sønn kom inn i vår
slekt og gikk i døden for syndene våre. Og det gjelder den enkelte
av oss. Gud er nådig uten å sette retten til side. Gud er rettferdig
også når han tilgir synd (sml. Rom. 3,24-26; 1Joh. 1,9). Han
har dekning for å tilgi. For Jesus Kristus har båret verdens
synder. Straffen lå på han for at vi skulle ha fred (Jes. 53,5).
Barnekåret er en rett som den botferdige får (sml. Joh. 1,12),
en nådens rett. Når et menneske for alvor kommer til seg selv
(sml. v. 17), kan det ikke utholde å være uten Gud. Og når
en kommer til Gud gjennom Jesus Kristus, finner en at en er velkommen, ventet
og ønsket.
Hos faren ble den
heimkomne sønnen straks gjeninnsatt i sønnestilling. Ring på
fingeren symboliserer autoritet, særlig kongelig autoritet. Sko på
føttene symboliserer frihet. Husets herre gikk med sko inne til forskjell
fra treller og gjester.
Liknelsen om faren
og de to sønnene er imidlertid "to-toppet". Den er sentrert rundt
to poenger (sml. liknelsen i Mt 22,2-14 om kongesønnens bryllup og
mannen som kom uten bryllupsklær). Vers 25-32 handler om den eldste
sønnen som er bilde på fariseere og skriftlærde som reagerer
negativt på at syndere samler seg om Jesus (sml. v. 1f). Ved å
skildre farens vennlighet, mildhet og tålmodighet med den vrede
eldstesønnen vil Jesus vise sine kritikere hvordan Gud vil at de skal
dele gleden over at evangeliet vinner seire i menneskers
hjerter.
Faren i liknelsen
hadde problem med begge sønnene sine. (Sml. den gode vingårdseieren
i Matt. 20,1ff som betalte alle likt.) Eldstesønnen murer seg inne
i en fortjenestetenkning - som om noen av brødrene kunne fortjene
sin sønnestilling! Spørsmålet om eldstesønnen
lot seg dra med i gleden og festen står åpent. Fariseerne og
de skriftlærde må svare hver for seg for sin egen
del.
Episteltekst: 1Pet. 5,5b-11
5b for Gud står de stolte imot, men de ydmyke
gir han nåde.
6 Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd,
for at han kan opphøye dere i sin tid, 7 og kast all deres bekymring
på ham, for han har omsorg for dere. 8 Vær edrue, våk!
Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve
og søker hvem han kan oppsluke. 9 Stå ham imot, faste i troen,
for dere vet at de samme lidelser er lagt på deres brødre i
verden.
10 Men all nådes Gud, som kalte dere til
sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal
dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere. 11 Ham tilhører
makten i all evighet. Amen.
"Herren står
de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde", heter det i jødenes
og de første kristnes greske misjonsbibel Septuaginta i Ordspr. 3,34.
Også Jak. 4,6 refererer denne grunnsetningen. Og på en måte
samles Peters formaninger i kap. 5 i formaning til ydmykhet overfor Gud og
mennesker. Etter ordet til menighetenes eldste, som ikke må herske,
men være forbilder (v. 3), formaner apostelen de yngre til å
underordne seg under de eldre og alle til ydmykhet mot hverandre, "for Gud
står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde". Og ydmykheten
under Guds veldige hand går forut for opphøyelse (sml. Ordspr.
15,33; 18,12).
Det er en sammenheng
mellom det å ydmyke seg under Guds dom i syndserkjennelse og omvendelse
og det å bøye seg for den tukt Gud sender, og de prøver
han setter sine barn på (sml. 2,19ff; 3,14ff; 4,12ff). Når tida
er inne, vil Gud opphøye den som ydmykt har gått gjennom den
kortvarige lidelsen til evig herlighet (sml. v.
10).
Ydmykhet og tillit
til Gud hører sammen. I visshet om hans omsorg skal de kristne kaste
all sin bekymring på han (sml. Salme 55,23; Mt 6,25ff; Fil.
4,6f).
Det gjelder å
stå hardt imot djevelen og seire slik det er tale om i Jh åp
12,11: "Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet;
og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." Lidelsene
de kristne i Lilleasia (sml. 1,1) må gjennomgå, er ikke noe
særeget for dem. Det dreier seg om vanlige kår for kristne i
en vantro verden.
Men det er en stor
trøst at Gud har makt til å gi sine barn all den utrustning
og styrke de trenger som et annerledes folk i verden på veg mot evig
herlighet. Djevelen, verden og mitt eget kjød er en sterk og farlig
allianse. Men Gud er alltid sterkere. Og han er all nådes
Gud.
Tilbake til oversikt over
tekstgjennomgåelser.