Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.

 

Tekstgjennomgåelser for 5. søndag etter påske / grunnlovsdag, 17. mai 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Be, takk og tro!

 

Bønn er tema for 5. søndag etter påske. I år er 1Tim. 2,1-6a satt opp som prekentekst i statskirken istedenfor evangelieteksten, som er Mt 6,6-13. Det er nok skjedd fordi teksten på en spesiell måte forbinder søndagens profil med grunnlovsdagens. Men grunnlovsdagen har også sine tekster, og her vil vi gjennomgå de to prekentekstene for denne dagen.

 

Prekentekst I (5. søndag etter påske): 1Tim. 2,1-6(a)*)

 

1 Jeg formaner altså framfor alle ting at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner, takk for alle mennesker, 2 for konger og alle øvrighetspersoner, for at vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet. 3 Dette er godt og tekkelig for Gud, vår frelser, 4 han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.

5 For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, 6 han som gav seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid,

 

*) Leddet "et vitnesbyrd i sin tid" (v. 6b) reknes ikke til prekenteksten i statskirken.

 

Apostelen formaner Efesus-menigheten til å omfatte alle, og ikke minst alle øvrighetspersoner, i sin bønn og takk i visshet om at Gud vil et ordnet samfunn der den kristne menighet har frihet, og evangeliet om en fullbragt frelse for alle mennesker har fritt løp.

Pastoralbreva (1. og 2. Timoteusbrev og Titusbrevet) er antakelig fra perioden 62-67. Breva er stilet til de to kirkelederne Timoteus i Efesus og Titus på Kreta, men gjennom dem også til kristne fellesskap.

Storbyen Efesus var et økonomisk maktsenter med en befolkning på anslagsvis 300 000 innbyggere. Den var en selvstyrt hellenistisk byrepublikk med eget senat og folkeforsamling. Samtidig var den også administrasjonssenter for den romerske provinsen Asia. Det store antall jøder i Efesus hadde garanterte privilegier. Til faste tider holdt den romerske landshøvdingen rettsmøter i byen (sml. Apg. 19,38). Og en rettferdig samfunnsorden som demmer opp for hedenskapets kaoskrefter, er en verdi som Paulus selv har nytt godt av i Efesus (sml. Apg. 19,23-41).

Men Efesus var også gjennomsyret av Artemis-kulten. Artemis var fra gammelt dyrket som beskytterinne av de ville dyr, og ville kunne de bli som dyrket henne (sml. 1Kor. 15,32). Men i Efesus hadde nok Artemis-kulten også antatt trekk av den urgamle lilleasiatiske dyrkelsen av en stor morgudinne. Templet for Artemis, som lå ca. 15 km nordøst for byen, er blitt reknet som et av de arkitektoníske "underverk" i oldtida. Det hadde også bankfunksjoner, og mange forbrytere fikk asyl i templet.

Etter å ha tatt et oppgjør med falsk lære i kap. 1, skriver Paulus i kap. 2 - 3 om "hvordan en bør ferdes i Guds hus" (jfr. 3,15). I kap. 2 skriver han således om gudstjenesten og i kap. 3 om tjenestegrupper i menigheten.

Først og fremst formaner apostelen til bønn og takk. Denne formaningen er innrammet av ord om at Kristus Jesus kom for å frelse syndere (1,15) og at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (2,4). Da er det ikke håpløst å være menneske, heller ikke for slike som er falt fra (sml. 1,19f), og menigheten må be også for dem.

Likesom alle mennesker er gjenstand for Guds frelsesvilje, må alle mennesker være gjenstand for menighetens forbønn (v. 1). Og likesom Kristus har gitt seg selv som løsepenge for alle (v. 6), må menigheten be for alle. Det er da selvsagt først og fremst bønn om frelse (sml. v. 3f). Golgata-offeret vitnet om Guds frelsesvilje, og Kristi vitner bærer bud om den samme frelsesvilje (se v. 6b-7; sml. Rom. 3,24ff; 2Tim. 1,8ff).

Kristus Jesus har betalt for alle, også dem som ikke har tatt imot. Men Gud vil at alle skal komme til sannhets erkjennelse og ta imot frelsen. Gud frelser gjennom sitt hellige kall (2Tim. 1,9), som leder mennesker til omvendelse og dåp. Sannhets erkjennelse (sml. 2Tim. 2,25; 3,7; Tit. 1,1) er det frelsende kjennskapet til Jesus.

Abrahams, Isaks og Jakobs Gud er den eneste (v. 5). Og velsignelsen som ble lovt Abraham kommer over alle i Kristus (1Mos. 12,2-3; Gal. 3 - 4; Rom. 3 - 4). Gudmennesket Kristus Jesus er vårt medmenneske i enestående forstand. Som mellommann representerer han et kollektiv, menneskene. Da er det naturlig at han omtales ut fra sin menneskelige natur (v. 5).

Kristi menneskelige natur er også forutsetning for at han som mellommann kunne gå i døden for alle sine medmennesker og gi seg selv til en løsepenge for alle. Paulus bruker det sjeldne uttrykket "antilytron", der første ledd "anti" (i stedet for) framhever at det er tale om en betaling som når en fange eller forbryter blir kjøpt fri. Den samme tanke finner vi i Jesu ord i Mt 20,28 / Mk 10,45, der det vanlige ordet "lytron" etterfølges av preposisjonen "anti". Kristus har kjøpt oss løs/fri fra synden, Guds vrede og døden til barnekår hos Gud ved selv å ta på seg synden, gå inn under vreden og dø.

Like klart som v. 5 taler mot dyrkelsen av Artemis, like klart taler det mot å opphøye jomfru Maria til "all nådes formidlerske". Den romersk-katolske kirke har gitt seg inn på et umulig prosjekt når den prøver å forene sin Maria-lære med den apostoliske læren om Kristus som den ene mellommann.

Apostelen bruker i v. 1 tre uttrykk for bedebønn og ett uttrykk for takkebønn. Kombinert oppfordring til bønn og takk finner vi flere steder hos Paulus (sml. Fil. 4,6; Kol. 4,2; 1Tess. 5,17f. Det er en god regel å begynne bønnen med å takke. Ved å takke kan vi ære Gud og selv bli glade. Når vi tenker over hva vi har å takke for, åndelig og timelig, hjelper det oss til et rett perspektiv på vansker og problemer.

De tre greske uttrykkene "deeseis", "prosevkjas" og "entevkseis", som alle er flertallsformer, kan nyanseres som følger: Det første er bønn om en spesiell gave, det andre er bedebønn som sådan, i sammenhengen her er det da forbønn, og det tredje er engasjert forbønn. Flertallsformen antyder gjentatt bønn, gjerne ved flere forbedere, sml. "mennene på hvert sted" (v. 8). Det er menn som fører ordet i den offentlige menighetssamlingen (sml. v. 11ff; 1Kor. 14,34ff). Teksten danner bibelsk basis for praksisen med "kirkebønn" i gudstjenesten.

Bønn for øvrighetspersoner motiveres med at menigheten har behov for et rolig og stille liv. Paulus kan ha Jer. 29,7 i tankene, der Herren sier til de bortførte i Babel: "Og søk den byens vel som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel." Som Sakarias i Lk 1,75 taler om den gave det er å tjene Gud i hellighet og rettferdighet for hans åsyn uten undertrykkelse og frykt for fiender, taler Paulus om å kunne føre et liv i all gudsfrykt og sømmelighet uten undertrykkelse fra politiske makthavere og uten forstyrrelse fra vantro omgivelser.

Paulus opplevde også at øvrigheten kunne beskytte han mot forfølgelse. Nettopp i Efesus hadde byskriveren stanset den opphissede folkemengden som skrek: "Stor er efesernes Artemis!" (Apg. 19,23ff). Noen av asiarkene, som var ledende borgere i byen, var venner av Paulus (Apg. 19,31). Og da mengden i Jerusalem var nær ved å slå Paulus ihjel, grep den romerske høvedsmannen inn (Apg. 21,27ff), og etterhvert bragte han Paulus i sikkerhet i Cesarea (sml. Apg. 23,10ff). Paulus anket jo etterhvert sin sak inn for keiseren, og trolig er han frikjent når han skriver 1Tim. Og ikke bare bønn, men også takk hører med når menigheten taler til Gud om menneskene (v. 1).

 

Prekentekst II (grunnlovsdag): Jh 12,35f:

 

35 Jesus sa da til dem: Ennå en liten stund er lyset blant dere. Vandre den stund dere har lyset, for at ikke mørket skal komme over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. 36 Tro på lyset mens dere har lyset, for at dere kan bli lysets barn!

Dette talte Jesus, og han gikk bort og skjulte seg for dem.

 

"Ennå en liten stund" har vel en dobbelt klang som antyder ei nådetid fram til langfredagens gru og ei nådetid før det endelige bruddet mellom menighet og synagoge. Etter sin himmelfart sendte Jesus Helligånden til sine disipler, som fortsatte å virke i Israel etter paktsskiftet, men mange av jødene forherdet seg slik at folket modnet for dom. Men evangeliet gikk videre, og som folkenes lys drar Kristus alle til seg (v. 32, sml. grekernes henvendelse, v. 21). Når det til sist heter at Jesus skjulte seg, er det ikke vanskelig å se en symbolikk i det, og særlig ettersom vi må rekne med at samtalen med folket fant sted på tempelplassen (sml. 8,59). Sml. Mt 23,37-39. Herren forlater templet. Men til det siste søkte Jesus under sitt jordeliv å samle Israel. Og Johannesevangeliets framstilling av Jesu offentlige forkynnelse avsluttes med en alvorlig sluttappell i 12,44ff.

Jesus taler om det frelsende lyset, som er et grunntema i Jh (sml. 1,4ff; 3,19f; 8,12; 9,5; 12,46). Jeg mener at vi må tolke lyset som et begrep som taler om Jesu betydning for verden som verdens frelser, istedenfor å tolke det som en vesensbestemmelse av hans person. Det har en motsvarighet i jødedommen som taler om lyset fra den historiske lovåpenbaringen. I Johannesevangeliet er det imidlertid ikke loven, men Jesus og evangeliet som står i sentrum (sml. 1,16f). Jesus er lyset, som frir fra mørket, synden og døden.

Det kan være vanskelig å skjønne at Jesu ord er svar på folkemengdens spørsmål i v. 34, der de sier: "Vi har hørt av loven at Messias blir til evig tid. Hvordan kan da du si at Menneskesønnen skal opphøyes? Hvem er denne Menneskesønnen?" Her synes jødenes herlighetsteologi å ligge bak. Hvordan kan Jesu ord om Menneskesønnen som opphøyes gjennom døden (v. sml. v. 23ff), forenes med at Messias av Davids ætt skal bli til evig tid (sml. Salme 89,37; Jes. 9,6f)? De fleste jødene, om ikke alle (sml. v. 37-43), synes å stå helt uforstående både til at Messias må dø, og til at de selv må frelses fra synden (sml. 8,31ff). Men dersom de tror på Jesus som verdens lys (8,12; 9,5), vil de erkjenne at han er Herrens lidende tjener som vinner velde ved å sone andres synder (Jes. 52,13 - 53,12), for den samme tjener er av Gud gjort til folkenes lys, som bringer frelse til jordens ende (Jes. 49,6). Det er karakteristisk for Jesus at han identifiserer Messias både med Herrens lidende tjener hos Jesaja og med den guddommelige Menneskesønnen i Dan. 7,13f.

Men vi skal legge merke til hvordan Jesus istedenfor å gi et teoretisk svar på mengdens spørsmål retter oppmerksomheten mot deres eksistensielle behov for frelse. En slik dreining av oppmerksomheten ser vi igjen og igjen hos Jesus (sml. Lk 13,23ff; Jh 3,1ff; 4,5ff; 7,15ff; 12,20ff). Omvendelsen og troen tar sin begynnelse i hjertet, ikke i hodet.

Advarselen om at mørket kan komme over (gresk: katalabe) tilhørerne, minner om det dobbelttydige utsagnet i 1,5 om at mørket ikke tok imot - eller ikke overvant lyset. Der er brukt samme greske verb. Mørket vil aldri overvinne verdens lys, Kristus og hans sanne disipler, men derimot faller det over dem som ikke tar imot det.

Når lyset står for frelsesgodene, kunne en tenke at mørket står for fortapelsen, men snarere går det nok på menneskenes hjelpeløse situasjon utenfor Kristus-sammenhengen. En kan ikke orientere seg, det vil si at en ikke ser livets veg, en ser ikke frelsen (sml. 1Jh 2,11). Mørke og blindhet hører sammen, en er blind for sin egen situasjon og for at Jesus er frelseren (sml. 9,39ff).

En kommentar til Johannesevangeliet setter som overskrift over v. 35f: "The departing presence of the light" (fritt oversatt: Lyset er til stede, men trekker seg bort). Israel hadde en særskilt besøkelsestid, men kom som folk inn i mørke. Imidlertid forble lyset i verden etter Jesu himmelfart (1Jh 2,8), og som lysets barn (Jh 12,36; sml. 1Tess. 5,5; Ef 5,8) er Jesu disipler verdens lys (Mt 5,14ff). Det viser seg i broderkjærlighet (sml. 1Jh 2,9ff) og gode gjerninger (sml. Mt 5,16 og fortsettelsen i Bergprekenen). På grunnlovsdagen må søkelys settes på Norges folk og Norges kirke. Vi har med Gud å gjøre, ikke bare som enkeltmennesker og som menighet, men også som folk, som har sin historie med Guds ord (sml. Mt 25,32; 28,19f). Den gamle pakts utvalgte folk er Guds demonstrasjonsfolk. Kalte Israel på Guds dom, gjør også andre folk det dersom de elsker mørket framfor lyset fordi deres gjerninger er onde (sml. 3,19).

 

Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.