Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.
Tekstgjennomgåelser for Bots og bededag, 25. oktober
1998
Åpen dør i
dag
Gammeltestamentlig tekst: Jes.
55,6-7
6 Søk Herren mens han er å finne,
kall på ham den stund han er nær! 7 Den ugudelige forlate sin
veg og ugjerningsmannen sine tanker og omvende seg til Herren, så skal
han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig
forlate.
Søkende mennesker
er et vanlig uttrykk. Med det mener en gjerne mennesker på leiting.
Men i v. 6 er det tale om bevisst å søke inn i det rette forholdet
til Gud. Det gjør vi mennesker ikke av oss selv (Rom. 3,11), men det
skjer som svar på Guds eget kall og
tilbud.
Å søke
(hebr.: darasj) står som uttrykk for menneskets rette holdning til
Gud. Grunnbetydningen av ordet er å gjøre seg kjent med eller
utforske. Med Gud som objekt handler det om å gjøre seg fortrolig
med hans vilje og søke hans miskunn (sml. Am 5,4-6; Salme 34,5; 77,3).
Ivar P. Seierstad sier: "Til grunn for bruken av "darasj" med Gud som objekt
ligger alltid forestillingen om et behov for veiledning eller hjelp. I Jes.
31,1 står verbet parallellt med å skue hen til Israels hellige,
i motsetning til det å søke hjelp hos Egypt og til det å
forlate seg på hester og vogner. Det å søke Herren vil
si det samme som å ha sitt sinn og sitt håp rettet mot ham, sette
sin lit til hans nådige og mektige hjelp idet man erkjenner at egen
kraft og andre hjelpekilder intet duer. Som et stadig utøvet forhold
vil dette å søke Jahve Sebaot si å ha Gud til Gud i alle
ting. Men denne terminus for helhetsforholdet til Gud tar selvsagt noen farge
av konteksten." (Sml. 5Mos. 4,29; Jes. 9,13) Av vesentlig betydning for hele
folket er det at hyrdene søker Herren (Jer.
10,21).
Den som søker
Herren, er avhengig av at han lar seg finne (sml. 65,1; Jer. 29,12-14). I
Jes. 55, som kan oppfattes som et eget avsnitt i Jesaja-boka, innbyr Herren
til å komme og kjøpe uten betaling (v. 1). Det er bilde på
å bli velsignet ved hans ord (v. 2). Mennesket lever ikke av brød
alene, men av Herrens ord (5Mos. 8,3; Mt 4,4).
Jes. 40-66 ser fram
mot døperen Johannes' gjerning og Herrens eget komme og verk i Jesus
Kristus. I kap. 55 kalles folket til å gå inn i den nye pakt
under Messias, den nye David (v. 3ff). Å søke Herren og å
kalle på Herren står i v. 6 parallellt. Det gjelder å nytte
nådens år (60,2) til å kalle på Herren til frelse
(Joel 3,5). Det gjelder både israelitter og hedninger (Rom.
10,12ff).
Den ugudelige og
ugjerningsmannen får en særskilt tilskyndelse til å søke
Herren (v. 7). Han må ikke tenke at syndene gjør det umulig,
men han må vende om. Nå kalles han til å slutte å
gå på sin veg og å slutte med sin tankegang, og i stedet
vende seg til Herren og gjøre seg kjent med Herrens veger og tanker
(sml. v. 8f).
Herren vil forbarme
seg og mangfoldig forlate dersom synderen vender om. Omvendelsen betinger
et brudd med de onde veger og tanker. Synderen må søke Herren,
som i og med at han kaller, også lar seg finne. Da forbarmer Herren
seg og tilgir (sml. Salme 130,4.7). For han er en barmhjertig og nådig
Gud, langmodig og rik på trofast miskunn og sannhet. Derfor forlater
han misgjerning, paktsbrudd og synd. (2Mos.
34.6f)
Den botferdige
røveren på korset og Saulus fra Tarsus er eksempler på
ugjerningsmenn som vender om (Lk 23,40ff; 1Tim. 1,12ff). Vi har med en Gud
å gjøre som rettferdiggjør den ugudelige som tror på
Jesus Kristus (Rom. 4,5).
Prekentekst: Lk 13,23-30
23 En sa da til ham: Herre, er det få som
blir frelst? Men han sa til dem: 24 Strid for å komme inn gjennom den
trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme
inn og ikke være i stand til det. 25 Fra den stund av da husbonden
har reist seg og stengt døren, og dere begynner å stå
utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk opp for oss! Og
han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. 26 Da skal
dere begynne å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du
lærte på våre gater! 27 Og han skal si: Jeg sier dere:
Jeg vet ikke hvor dere er fra. Vik bort fra meg alle dere som gjorde urett!
28 Der skal være gråt og tenners gnidsel når dere får
se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men dere selv
kastet utenfor. 29 Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og
sør, og de skal sitte til bords i Guds rike. 30 Og se, der er de som
er mellom de siste og skal bli de første, og der er de som er mellom
de første og skal bli de siste.
Spørsmålet
om få eller mange blir frelst, ble diskutert i jødedommen. Jesu
svar er både at det er få (Mt 7,13f; 22,14), og at de få
tross alt utgjør et stort antall. De er mange (sml. Mt
8,11).
Jesus sørger
for at det ikke blir noen avsporing i form av en teoretisk og upersonlig
diskusjon. Nå gjelder det dem som hører der og da. Han vender
oppmerksomheten mot tilhørernes personlige forhold: Strid for å
komme inn gjennom den trange dør!
Det evige skillet
på dommedag er som når en husbond stenger døra når
alle gjestene er kommet i hus. Her er ikke langt fra bilde til sak. Husbonden
er Jesus. Huset er Guds rike. Og tilhørerne blir stengt ute dersom
de ikke strider for å komme inn gjennom den trange døra. At
døra er trang, vil si at det koster å ta imot Guds rike. Og
at døra og dermed huset blir stengt, vil si at det en dag er for
seint.
Kampen for å
komme inn er både en kamp mot den fariseiske gjerningsrettferdigheten
og en kamp mot den døde tro som ikke bærer frukt i gode gjerninger.
Dertil kommer kampen for å holde ut under forakt, motstand og
forfølgelse. Sml. Apg. 14,22. Allment symboliserer vel det trange
at en må oppgi seg selv for å vinne Guds rike (sml.
14,26ff).
Både i v.
25 og v. 27 hører vi at husbonden ikke kjenner dem som banker på
etterat huset er stengt. I v. 27 får vi den forklaringen at de gjorde
urett. Dette stemmer med bergprekenen. De som blir avvist på dommedag,
er slike som ikke gjør Faderens vilje, men som gjør urett (Mt
7,21-23). Vi kan ikke unngå å legge merke til at lydighet mot
Guds vilje har en mer sentral plass i Jesu lære enn i mye av forkynnelsen
i dag. Det betyr ikke at vi blir frelst ved egne gjerninger, men at den sanne
tro omvender mennesket fra synden (sml. Gal. 5,6; Tit.
2,11ff).
Som i Mt 7,21 er
det tale om at munnens bekjennelse ikke er nok. Heller ikke er det nok å
ha sett og hørt Jesus som virket blant israelittene under sitt jordeliv.
Etter Mt 7,22 er det ikke engang nok å ha gjort store ting i den kristne
menighet. Men som Jesus og hans apostler har lært oss, er
kjærligheten, som viser seg i lydighet mot hans bud, kjennetegn på
levende tro (sml. Jh 14,15.21ff; 1Kor. 13). De som vises bort på dommens
dag, mangler kjærlighetens liv fordi de mangler troens
liv.
Både GT og
NT ser framover mot festen i det fullendte Guds rike, festmåltidet
Herren gir på Sion (Jes. 25,6), Lammets bryllup (Jh åp 19,7-9).
Mange skal samles fra hele verden med Abraham, Isak, Jakob og profetene i
det fullendte Guds rike (sml. Mt 8,11). Israelittene, "som barnekåret
og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene
tilhører, de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet
fra etter kjødet" (Rom. 9,4f), risikerer å bli kastet utenfor
i mørket. Sml. Mt 21,42ff. Fortvilelsen hos de fortapte blir beskrevet
med uttrykket "gråt og tenners gnidsel". Gråten er uttrykk for
sorg og smerte (sml. 6,25). Tenners gnidsel antakelig for raseri (sml. Salme
35,16; 37,12; 112,10; Apg. 7,54).
Poenget i teksten
er ikke først og fremst skillet på dommedag mellom de rettferdige
og de ugudelige, et skille jødene visste om fra GT, men at
tilhørerne blir kastet ut dersom de ikke strider for å komme
inn i Guds rike mens døra er åpen.
Evangeliet er for
jøde først, men også for greker (Rom. 1,16). Blant de
siste skal noen bli de første og omvendt (sml. Mt 19,30; 20,16). Dette
har brodd mot jødenes og især fariseernes egenrettferdighet,
men holder Guds rike åpent for tollere, skjøger, hedninger (sml.
Mt 21,31f.43; Lk 15) For den som opphøyer seg selv, skal fornedres,
og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes (18,14). I teksten dreier
det seg spesielt om hedningenes inngang i Guds rike (sml. Apg.
13,46ff).
Episteltekst: Gal. 6,7-10
7 Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. For det
som et menneske sår, det skal han også høste. 8 For den
som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet,
men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av
Ånden.
9 Men la oss gjøre det gode og ikke bli
trette! For vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går
trett. 10 La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det
gode mot alle, men mest mot troens egne
folk!
Av boten følger
frukt som er omvendelsen verdig (Mt 3,8), i form av kjærlighet og gode
gjerninger (sml. 5,6.22f). Galaterbrevet er den kristnes store frihetsbrev
(sml. 5,1ff), men det er viktig for Paulus å poengtere at den kristne
frihet ikke må misbrukes eller perverteres slik at kjødet får
fritt spillerom (sml. 5,13).
I v. 7b-8 handler
det om to slags såkorn, to slags åkere og to slags høst.
I sitt kjøds åker sår et menneske det som kommer fra
kjødet, og i sammenhengen må vi kanskje særlig tenke på
havesyken som gir liten og ingen plass for underhold av ordets tjenere (sml.
v. 6). I Åndens åker sår et menneske derimot det som
Ånden frambringer, og i sammenhengen må vi kanskje særlig
tenke på gavmildhet overfor trengende (sml. 2Kor. 9,6ff), og særlig
ordets tjenere.
Fordervelse og evig
liv er alternativene når høsten kommer, nemlig på den
ytterste dag. Dette ligger helt på linje med domsscenen i Mt
25,31-46.
Apostelen formaner
til utholdenhet i godgjørenhet. Det spørres ikke etter et
løft en sjelden gang, men trofast og kjærlig tjeneste. En kan
fristes til å gå trøtt. For djevelen har en forbundsfelle
i vårt onde, medfødte kjød. Men det gjelder å leve
i Ånden ved troen og så vandre i Ånden. Se
5,16-25.
Teksten lar seg
naturlig forstå som fortsettelse av påminnelsen i v. 6. Jeg ble
forbauset over å se at både Luther og Frøvig forstår
det slik at teksten særlig har for øye økonomisk underhold
av ordets tjenere. Det må være en tankevekker for alle som vil
fremme bibelsk og evangelisk kristendom i dag.
Der evangeliet
læres, vil ikke folket underholde dets tjenere, klager Luther. Ved
evangeliet er folk blitt fri fra mange utgifter de før hadde til
romerkirken. Men i stedet for å være takknemlige for friheten
har folk snudd om fra å være rundhåndede sløsere
under pavedømmets menneskebud til tjuver og røvere som verken
gir evangeliet eller dets tjenere eller fattige kristne noe. Det viser at
de alt har mistet ordet og troen, sier Luther; virkelig fromme mennesker
ville ikke finne seg i at deres hyrder led mangel. Luther er sikker på
at menighetene i Galatia og Korint kunne villedes så av falske apostler
nettopp fordi de ringeaktet sine rette lærere. "Jeg utlegger ikke gjerne
slike steder/teser, ettersom de synes å framheve oss, ordets forkynnere,
noe de også gjør. Videre får den som altfor flittig innprenter
dem i sine tilhørere, et skinn av begjærlighet over seg. Men
mennesker bør undervises om denne saken for at de skal vite at de
skylder å hedre og underholde sine lærere." Satan prøver
å utslukke evangeliets lys. Klarer han ikke dette gjennom heretikeres
løgner eller tyranners våpenmakt, prøver han å
ta levebrødet fra ordets tjenere for at de skal oppgi sitt embete
og folket bli berøvet for ordet. (Ref. og sitat fra Luthers store
Galaterbrev-kommentar)
Som levittene hadde
rett til underhold av offergaver, har evangeliets forkynnere av Herren fått
rett til underhold av menighetene (Mt 10,9f; Lk 10,7f; 1Kor. 9,13f). Her
har nok galaterne forsømt seg, og kanskje har "judaistene" motsatt
seg at menighetene skulle underholde evangeliske lærere. Har Gud fastsatt
underhold for ordets forkynnere, viser de troende ringeakt for han dersom
de ser bort fra dette, og det er farlig.
Kanskje må
vi tenke oss to slags lærere i menighetene, noen oppviglere som blander
lov og evangelium og understøttes ivrig av sine tilhengere, og noen
fattige evangeliske lærere som forsømmes av troende som bruker
den kristne frihet som leilighet for kjødet. De som understøtter
vranglærerne, sår dermed i sitt kjød. Og de som
forsømmer å understøtte sine rette lærere, sår
også i sitt kjød. Men ved å understøtte de rette
lærerne, bruker de kristne sin eiendom til å fremme Guds ords
frie løp og sann kristendom. Da sår de i Åndens
åker.
Men underhold av lærere er bare én konkret oppgave. V. 7-10 er jo en allminnelig formaning, som bare ved å følge på v. 6 kan synes å ha dette særskilte siktet. Det er så mange og så mye som kaller på deltakelse og innsats, og de troende må nytte høvet til å gjøre godt mot alle før det er for seint. Nestekjærligheten avviser ingen, men særlig minner Paulus om den kristne broderkjærligheten. Menighetene må være varme fellesskap, der den som har nok, hjelper den som mangler. Slike diakonale fellesskap virker også vinnende på verden.
Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.